Høyesterettsdom om offshorebestemmelsen i to skatteavtaler

Den 8. juni avsa Høyesterett dom i saken Entenza m.fl. mot Staten v/Skatteetaten, en sak som endte uavgjort.

De skattepliktige i saken var ansatte i et bemanningsselskap (som også var partshjelper). Disse var bosatt i Belgia og Spania. De arbeidet om bord på et skip som ble brukt til å frakte toppdekket på en oljeplattform, fra Yme-feltet til Lutelandet for opphugging. Skipet ankom norsk kontinentalsokkel 17. august og forlot Norge 2. september. De ansatte tilbrakte fra 12-25 dager på oppdraget i Norge og på norsk kontinentalsokkel.

Det viktigste fra dommen

Partene var enige om at lønnsarbeidet var skattepliktig til Norge etter internretten. Spørsmålet var om den særskilte sokkelbestemmelsen i Norges skatteavtaler med Belgia og Spania stengte for norsk beskatning. Partene var videre enige om at de skattepliktige hadde opptjent lønnsinntekt som var omfattet av bestemmelsen, men uenige om bestemmelsens stedsvilkår («utenfor kysten») og tidsvilkår (30-dagers kravet). Stedsvilkåret regulerer hvilket området som er omfattet av sokkelbestemmelsen. Den ytre grense er hvor den norske kontinentalsokkelen slutter, så uenigheten gjaldt grensen innover. I en del skatteavtaler oppstilles det et vilkår om at aktiviteten for selskaper og/eller lønnsarbeidet for de ansatte må skje «utenfor kysten»/ «offshore». De skattepliktige mente at kysten gikk ved grunnlinjen, slik at «utenfor kysten» lå utenfor grunnlinjen. Staten mente at «utenfor kysten» lå utenfor land. Høyesterett var enig i at den vanlige betydningen av begrepet nok gikk et stykke utenfor sjøområdet inntil land, men at ordets flertydighet åpnet for å se vekk fra den vanlige betydningen av begrepet. Fordi deler av den virksomheten som skal skattlegges med sokkelbestemmelsen var mobil, tilsa det skattlegging av disse selskapene at det ikke burde oppstilles noen grense ved grunnlinjen. Rettstekniske hensyn ble også trukket inn, selv om hensynet kunne tale for begge løsninger. Enkelte konkrete tilfeller talte imidlertid for staten syn, slik at staten vant frem på dette punkt.

Når det gjaldt tidsvilkåret så krever skatteavtalen at «i den utstrekning arbeidet er utført utenfor kysten av denne annen stat og forutsatt at arbeidet utenfor kysten er utøvet i ett eller flere tidsrom som til sammen overstiger 30 dager». Spørsmålet var om 30 dager viser tilbake til arbeidet som er utført utenfor Norge eller til arbeidsforholdet som sådan med tilknytning til Norge slik at betalte fridager opptjent i Norge, men tatt ut i hjemstaten eller tredjestat skulle telle med. Høyesterett var enig i at ordlyden trakk i retning at kun aktive arbeidsdager utenfor Norge skulle telle med. Et annet syn vil også la den enkelte turnusordning (dvs. hvor mange betalte fridager den ansatte får for hver arbeidsdag) bli avgjørende for skattepliktspørsmålet (et slags rettsteknisk hensyn). Hensynet til sokkelstatens beskatningsrett ble gitt mindre vekt ved tolkningen av tidsvilkåret slik at de skattepliktige vant frem på dette punktet. Resultatet avviker fra langvarig norsk administrativ praksis, men er i tråd med artikkel 15 (1) i mønsteravtalen (hovedregelen) som bygger på inntektsskapende aktivitet/aktive dager i den annen stat.

Høyesterett har med dette fastslått at store deler av norskekysten ligger «utenfor kysten» i sokkelklausulens forstand. En konsekvens av dommen er at vilkåret «utenfor kysten» ikke lengre vil ha noe eget innhold, slik det ikke lengre er nødvendig å skille mellom sokkelklausuler med og uten et slikt vilkår i bestemmelsen. Det har normalt formodningen mot seg at partene i en folkerettslig traktat har avtalt vilkår uten innhold, noe som burde medført at den vanlige forståelsen av begrepet burde ha veid mer enn kyststatens ønske om å skattlegge mobile petroleumsinntekter og konkret urimelighet.

Kilde: Vedlagt dom