Klagevedtak om rentebegrepet, særlig om commitment fee og underwriting fee

19. mai [nylig publisert] fattet Skatteklagenemnda [stor avdeling] vedtak i sak [01 NS 48/2021] benevnt Rentebegrepet – rentebegrensningsreglene. Den skattepliktige fikk medhold.

Saken hadde bakgrunn i et oppkjøp hvor det ble utstedt obligasjonslån. Tre banker stod for tilretteleggingen av obligasjonene og eventuell mellomfinansiering dersom ikke all finansiering kom på plass. Det første honoraret var et underwritting fee. Underwritter er normalt en garantist for fulltegning av obligasjonslånene, ved at underwritter kjøper de obligasjonene som ikke blir kjøpt av andre investorer. I saken hadde bankene kun påtatt seg en best efforts underwritting, dvs. at bankene ikke påtok seg garantiforpliktelsen før alle obligasjonene fulltegnet. Det andre honoraret, bridge commitment fee, var en betaling for å ha en kredittlinje tilgjengelig [mulig mellomfinansiering]. Denne ble ikke trukket på siden obligasjonene ga tilstrekkelig finansiering.

Det viktigste fra vedtaket

• Rentebegrensning etter skatteloven § 6-41 er anvendelig på ordinære rentebetalinger, men også andre betalinger som kvalifiserer som rente for skatteformål. Renter er normalt alle betalinger til långiver, betalt i forbindelse med ytelse av en kreditt, enten det er nominell rente, gebyrer eller dekning av kostnader som långiver har i forbindelse med etablering, opprettholdelse og avviklingen av kreditten [herunder kostnader til rådgivere mv.]. Betalinger til andre enn långiver er normalt ikke renter for skatteformål, men kan være en fradragsberettiget finansieringskostnad. Et unntak fra dette er garantiprovisjon til en tredjeperson for sikkerhetsstillelse som fører til en lavere rente [garantiprovisjonen kommer i stedet for renten på lånet].
• Når det gjaldt underwritting fee mottok bankene ikke honoraret i kraft av å være långivere. Det ble aldri etablert noe gjeldsforhold mellom den skattepliktige og de tre bankene. Betalingen var for arbeidet med å finne mulige långivere samt organisere og tildele obligasjoner til de endelige långiverne, se også sak NS 221/2018 (om tilsvarende structuring fee). Betalingen var derfor ikke en rente omfattet av rentebegrensningsreglene. Det forhold at dette var en nødvendig kostnad for å etablere obligasjonene var ikke avgjørende, for en del kostnader til andre enn långiver vil nettopp være nødvendige uten at det betyr at kostnadene er en rente for skatteformål.
• Betaling for en kredittlinje som ikke ble brukt [bridge commitment fee], var i tråd med Skattedirektoratets renteuttalelse (Utv-2016-851) ikke rente. Selv om betalingen hadde en sammenheng med finansieringen som bankene la til rette for, var dette ikke en betaling til långiver for en kredittytelse. Skatteklagenemnda satt foten ned for en utvidelse av det skatterettslige rentebegrepet.

Kilde: Rentebegrepet - rentebegrensningsreglene - Skatteetaten