Posted: 13 Apr. 2021 4 min. read

Lagmannsrettsdom om fradrag for renter på konserninternt lån

Deloitte Advokatfirma

Den 19. mars avsa Borgarting lagmannsrett dom i sak mellom Petrolia Noco AS mot Staten v/Oljeskattekontoret, en sak skattemyndighetene vant. Saken gjaldt skattemessig fradrag for deler av rentekostnadene på et konserninternt lån.

Petrolia Noco AS ble stiftet i 2011 som et heleid datterselskap av Petrolia Drilling ASA. Selskapet ble etablert for å drive letevirksomhet etter petroleumsforekomster på norsk sokkel. Fra og med stiftelsestidspunktet fikk Petrolia Noco AS et lån fra morselskapet. Lånerammen var opprinnelig på MNOK 100 med en avtalt rente på 3 måneders NIBOR med tillegg av en margin på 2,25 prosentpoeng. Ved skriftlig formalisering av låneavtalen i 2012, ble avtalt rente endret til 3 måneder NIBOR med tillegg av en rentemargin på 10 prosentpoeng. Lånerammen ble forhøyet til MNOK 150 i september 2012, og deretter til MNOK 330 i april 2013. Både i 2012 og i 2013 krevde selskapet fullt fradrag for rentekostnadene på det konserninterne lånet i skattemeldingen.

Skattemyndighetene endret først ligningen ved å omklassifisere deler av lånet til egenkapital på grunn av tynn kapitalisering, samt at rentemarginen på den delen av lånet som ble akseptert ble redusert fra 10 % til 5 %. Da selskapet påklaget vedtaket til Klagenemnda for petroleumsskatt ble selskapets krav om rentefradrag ytterligere redusert ved at renten ble fastsatt til henholdsvis 2,3 % for inntektsåret 2012 og 2,2 % for inntektsåret 2013.

Det viktigste fra dommen

Det første hovedspørsmålet i saken var om Petrolia Noco AS var tynt kapitalisert, altså om selskapet var finansiert med en høyere andel rentebærende gjeld enn det kunne hatt dersom interessefellesskapet ikke hadde foreligget. Skattyter anførte at uavhengige långivere ville lagt vekt på selskapet tilknytning til morselskapet ved vurderingen av hvilken finansiering selskapet kunne fått. Lagmannsretten bemerker at utgangspunktet er at den faktiske transaksjonen, slik den er foretatt, skal anerkjennes og legges til grunn. Det medfører at både positive og negative konsekvenser av konserntilknytningen skal opprettholdes. Retten fremhever imidlertid at spørsmål om tynn kapitalisering gjelder såkalt strukturell justering, i motsetning til en prisjustering. Det vil si at selv om morselskapet rent faktisk har ytt et lån til datterselskapet vil virkningen av en eventuell skjønnsfastsettelse være at den delen av lånet som overstiger det skattyter kunne ha lånt uten interessefellesskapet, skattemessig anses som egenkapital. Det avgjørende må da være hvor mye lån selskapet kunne tatt opp uten konserntilknytningen.

I denne saken var skattyters letevirksomhet fullfinansiert gjennom lånet fra morselskapet. Skattemyndighetene viste til at en vanlig måte å finansiere letevirksomhet på er såkalte letelån fra finansinstitusjoner. Ved å pantsette refusjonskravet for letekostnadene kan låntaker i prinsippet tilby sikkerhet for 78 % av letekostnadene, i praksis legges det ofte til grunn at enkelte av kostnadene ikke refunderes og det vanlige er derfor en lånefinansiering på omkring 70 % av kostnadene. I likhet med skattemyndighetene kom lagmannsretten til at skattyter var tynt kapitalisert og at den delen av gjelden som oversteg 70 % av letekostnadene måtte anses som egenkapital for skatteformål. Avslutningsvis på dette punktet anførte skattyter at det hadde vært mulig å ta opp et lån i samme størrelsesorden (fullfinansiering) i kapitalmarkedene, noe lagmannsretten avviste som usannsynlig etter bevisførselen. 

Når det gjelder skjønnsfastsettelsen anførte skattyter at det var lagt til grunn uriktige forutsetninger fordi vedtaket bygget på påløpte letekostnader i stedet for planlagte, noe de hevdet medførte et lavere refusjonskrav enn det som reelt sett kunne vært benyttet som pant. Til tross for at skattyter ga opplysninger i terminskattebrev som kunne gitt grunnlag for å bygge skjønnsutøvelsen på andre tall enn tallene skattemyndighetene la til grunn, fremhever lagmannsretten at skattyter må bære risikoen for eventuelle feil når de ikke påpekte disse feilene i løpet av perioden saken var under administrativ behandling. Skattyter kunne derfor ikke påberope seg disse opplysningene som grunnlag for å underkjenne vedtaket.

Det andre hovedspørsmålet i saken gjaldt rentebetingelsene. Spesifikt var spørsmålet om skattyter betalte høyere rente på den delen av gjelden som ble akseptert for skatteformål enn det selskapet ville gjort uten interessefellesskapet med morselskapet. Selskapet la her til grunn et kost-pluss-prinsipp for å prise gjelden, da med utgangspunkt i morselskapets finansieringskostnader. Skattemyndigheten la på sin side til grunn en sammenlignbar ukontrollert pris-metode der de identifiserte rentesatser brukt mellom uavhengige parter på lån til letevirksomhet på norsk sokkel der långiver hadde pant i kravet på leterefusjon.

Skattyter anførte at de eksternt observerte lånetransaksjonene ikke var tilstrekkelig sammenlignbare. Dette fordi skattyter hadde søkt om, men fått avslag på letelån fra flere banker, angivelig på grunn av omdømmebelastning grunnet en av aksjonærene. Skattyter anførte derfor at det eneste realistiske alternativet for selskapet var lån i kapitalmarkedet med høyere renter. Retten bemerket at det bare er interessefellesskapet mellom partene det skal sees bort i fra ved vurderingen, alle andre relevante karakteristika ved transaksjonen skal legges til grunn. Når de nærstående partene har besluttet å inngå låneavtalen, uten å ta hensyn til økt risiko eller omdømmebelastningen, må partenes strukturering av transaksjonen derfor fastholdes. Etter lagmannsrettens syn er det da ikke grunnlag for å justere for forhold som kunne vært relevante for andre långivere, både når det gjelder vilkår for lån og hvilke typer lån som er tilgjengelig. Retten kom derfor til at det ikke forelå relevante forskjeller mellom det konserninterne lånet og de eksterne transaksjonene som gjorde sammenlignbar ukontrollert pris-metoden uanvendelig.  

På skjønnsutøvelsen for rentesatsene anførte skattyter at skjønnet bygget på feil forutsetninger ved at den sammenlignet nominelle rentemarginer og ikke tok høyde for blant annet «commitment fee», noe lagmannsretten avviste da de mener det hverken foreligger grunnlag for «commitment fee» eller andre kostnader det var relevant å ta hensyn til. 

Kilde: Lovdata pro (krever abonnement)

Få siste nytt fra skattekilden i innboksen din

Vi hører gjerne fra deg

Thomas Martens

Thomas Martens

Senioradvokat

Tax & Legal | Deloitte Advokatfirma

Marius Basteviken

Marius Basteviken

Partner / Advokat

Marius er partner, advokat og siviløkonom i Deloitte med spesialisering innenfor internprising. Han har lang erfaring fra arbeid med internasjonal skatt og internprising. Marius bistår flere av Norges største konsern i forbindelse med bokettersyn og internasjonal tvisteløsning (MAP, APA). I tillegg bistår Marius med planlegging, implementering og generell rådgivning innenfor skatteområdet.