De skattepliktige inngikk i en større struktur av selskaper og fond forvaltet av DNB. Selskapene var eid av to underfond i et såkalt FCP-fond (Fond Commun de Placement – kontraktuelt-basert investeringsfond i Luxembourg). Det sentrale spørsmålet i saken var hvem som skulle anses som långivere for de lån som var ytt de skattepliktige, dvs. underfondene eller investorene i underfondene. Skatteklagenemnda opprettholdt skattekontorets vedtak som nektet fradrag for ca. 2 og 16 millioner kroner i rentefradrag med hjemmel i rentebegrensningsregelen.
Det viktigste fra dommen:
- Saken gjaldt rentebegrensningsregelen slik den lød i 2014. Den nektet fradrag fra renter på lån fra nærstående dersom låntakers netto rentekostnader oversteg 5 millioner kroner, i den grad de nærstående rentene (og andre renter) også var høyere enn 30 % av selskapets skattemessige EBITDA, jf. skatteloven § 6-41. Dersom underfondene ble ansett å være långivere (og eiere), ville vilkårene for rentebegrensning være oppfylt i saken. Løsningen ville bli den motsatt dersom det var investorene som ble ansett som långivere for rentebegrensningsformål. De skattepliktiges hovedargument var at den skattemessige klassifikasjonen av underfondene etter rentebegrensningsreglene skulle følge klassifikasjonen i luxembourgsk rett [dvs. transparente], dette selv om underfondene etter fritaksmetoden ble ansett å være egne skattesubjekter. Skattemyndighetene mente at vurderingen var den samme etter begge regelsett.
- Lagmannsretten var enig med skattemyndighetene at vurderingen måtte være den samme etter begge regelsett og foretok en samlet vurdering av hvem som var eier og långiver for norske skatteformål. Med utgangspunkt i Statoil Holding (Rt. 2012 s. 1380) var dette en vurdering som måtte foretas etter norsk skatterett etter de momentene som Høyesterett trakk opp i dommen. Rammeverket i Luxembourg, lover og avtaler, var sentralt i denne vurderingen, men da virkningene og ikke klassifikasjonen av virkningene i Luxembourg.
- Under den konkrete vurderingen trakk retten frem at det var underfondene som tegnet aksjene i selskapene og var långiver i lånedokumentene og berettiget. Eiendelene fremgikk også av underfondenes regnskap. Det fulgte også av luxembourgsk rett at fondene hadde egne formuesmasser. Et forvaltningsselskap bestyrte fondenes virksomhet og kunne få forpliktelser overfor fondet som sådan. Inntekter og kostnader ble tilordnet fondene i Luxembourg og kun nettoen kunne utdeles til investorene. Et sentralt moment i Statoil Holding-dommen og i saken var at investorene ikke var ansvarlig for fondets forpliktelser (utover innskutt beløp). Det ble antatt at fondet hadde partsevne etter tvistloven og fondet ble også ansett å tilsvare norske verdipapirfond som klart er egne skattesubjekter etter norsk rett. Anken ble derfor forkastet. Sammenhengen i regelverket tilsier at den skatterettslige klassifikasjonen bør være den samme uansett regel, slik at resultatet virker rimelig.
Kilde: Lovdata (krever abonnement)