LIBOR-reform og internprising

LIBOR-renten vil ikke rapporteres etter 2021, og den erstattes med renter på overnattenlån. Mange konserninterne avtaler inneholder referanse til LIBOR, og det er derfor viktig å tenke gjennom internprisingskonsekvensene knyttet til overgangen til den nye referanserenten.

LIBOR-rentesatsene, som baseres på rapporteringer fra banker, publiseres for tiden i fem valutaer (britiske sterling, amerikanske dollar, euro, sveitsiske franc og japanske yen) for en rekke tidsperioder fra overnatten til faste perioder på opp til ett år. Fra 1. januar 2022 vil Storbritannia ikke lenger oppfordre banker til å rapportere sine LIBOR-rentesatser, og den alternative overnatten referanserenten SONIA vil bli benyttet i stedet. De fire øvrige LIBOR-ratene fases også ut.

Enhver virksomhet som har avtaler som inneholder renter i LIBOR (eller en rente avledet fra LIBOR) kan påvirkes av denne endringen. Dette vil naturligvis inkludere låneavtaler og andre finansielle instrumenter, men endringen vil også påvirke tredjepartsavtaler og konserninterne avtaler som inneholder en LIBOR-renteklausul (avledet), for eksempel forsinkelsesrenter.

Berørte virksomheter må derfor kartlegge hvilke avtaler som inneholder LIBOR eller LIBOR-avledede renter, bekrefte om slike avtaler inneholder alternativ renteordlyd som vil gjelde, og identifisere hvilke løsninger som er tilgjengelige for å håndtere virkningen på alle andre berørte avtaler. Slike løsninger kan innebære oppheving, endring eller utskifting av avtaler. Det er da avgjørende å forstå de bredere kommersielle, regnskapsmessige og skattemessige implikasjonene av disse løsningene før de iverksettes.

Implikasjoner for internprising

Det forventes at eventuelle endringer i avtaler vil ha mest innvirkning på konserninterne finansielle transaksjoner.  Endringene kan imidlertid også påvirke andre transaksjoner mellom nærstående parter hvor en har konserninterne avtaler som inneholder en LIBOR-rente (avledet).  Endringen av referanserenten kan også påvirke eventuelle eksterne avtaler som brukes til å støtte prisingen av konserninterne transaksjoner, for eksempel gjennom bruk av CUP-metoden.

Den første implikasjonen knytter seg til prisingen. De nye alternative referanserentesatsene beregnes ikke på samme måte som LIBOR-rentesatsene.  En viktig forskjell er at LIBOR-rentesatsene vanligvis er fastsatt for en fremtidig periode på mellom én måned og ett år, mens erstatningsrentesatsene er overnattenpriser. LIBOR-rentene er derfor vanligvis høyere enn overnattenrentene. For eksempel er en tre måneders LIBOR-sats fast for tremånedersperioden fremover. For å identifisere en tilsvarende rente for den alternative overnatten-referanserenten må det benyttes en annen metodikk. Dette kan for eksempel være ved å sammenstille den daglige overnattenrenten på slutten av tremånedersperioden. Dette har en potensiell innvirkning på rente- og kontantstrømprognosene. En annen viktig forskjell er at LIBOR-rentesatsene inkluderer en risikopremie som ikke er inkludert i overnatten-erstatningsrentesatsene. Følgelig er det ikke bare et spørsmål om å bytte LIBOR-renten med erstatningsrenten; hele prisingen og de bredere kontraktsvilkårene må ses på for å sikre at endringen i referanserenten ikke påvirker noen av partene negativt.

Den andre implikasjonen knytter seg til tidspunktet for gjennomføring av internprisingsanalyser.  Konserninterne transaksjoner, som salg av varer, testes årlig for internprisingsformål. Følgelig bør enhver oppdatering av internprisingsanalysen skje som en del av den normale årlige gjennomgangen og dokumentasjonen av internprisingspolicyer. Finansielle transaksjoner, som lån, testes derimot vanligvis på det tidspunktet transaksjonen implementeres, og denne analysen brukes deretter for alle år den finansielle transaksjonen er på plass; med mindre det er en endring i transaksjonen i denne perioden. Dersom for eksempel to konsernselskap inngikk et lån med ti års løpetid i 2017, vil internprisingsanalysen ha blitt gjennomført ved inngåelsen i 2017, og denne vurderingen benyttes til å støtte at lånet og rentesatsen er i tråd med armlengdeprinsippet under hele lånets varighet. Spørsmålet blir da om denne opprinnelige analysen fortsatt kan benyttes til lånetransaksjonen etter at referanserenten er endret, eller om en ny internprisingsanalyse vil være nødvendig? Skattemyndighetene i de to landene kan gi forskjellige svar på dette spørsmålet, noe som medfører potensiell dobbeltbeskatning og dermed behov for en gjensidig avtaleprosedyre (MAP) for å løse uoverensstemmelsen.

Den tredje implikasjonen knytter seg til forhåndsprisavtaler (APA) eller andre skatteavgjørelser. Hvis et konsern har eksisterende APA-er eller skatteavgjørelser på plass, kan slike avgjørelser omfatte krav om generell lønnsomhet og/eller finansieringskostnader.  En berørt virksomhet må derfor vurdere den potensielle konsekvensen av LIBOR-endringen knyttet til slike forhold.

Til slutt må et konserns finanspolicyer og internprisingsdokumentasjon oppdateres for å gjenspeile eventuelle endringer i rentesatser, priser og tilknyttede funksjoner, eiendeler og risikoer.

Det ovennevnte betyr at virksomheter kun har inneværende år til å identifisere alle berørte avtaler og bestemme seg for en løsning ved forstå de bredere kommersielle, internprisings- og skattemessige konsekvensene av endringene. Deretter må nødvendige tiltak iverksettes før LIBOR går inn i historiebøkene i 2022.