Den 27. mai (publisert 28. september) fattet Skatteklagenemnda (Stor avdeling) vedtak i sak 01 NS 76/2020 benevnt Spørsmål om lønnsinntekt er skattepliktig til Norge eller Storbritannia, en sak som den skattepliktige tapte. Den skattepliktige (en privatperson) var bosatt i Norge etter internretten, men var flyttet og bosatt i Storbritannia i henhold til skatteavtalen mellom Norge og Storbritannia. Den skattepliktige hadde opptjent et suksesshonorar (ansett som lønn) som vedkommende ikke hadde tatt til beskatning i Storbritannia med hjemmel i de britiske remittance basis-reglene.
Det viktigste fra vedtaket
- Skatteloven § 2-1 (10) gir rett til nedsettelse av norsk skatt på lønnsinntekt dersom nærmere bestemte vilkår er oppfylt. Det kreves bl.a. at 1) utenlandsoppholdet må skyldes et arbeidsopphold, 2) oppholdet må ha en varighet på minst 12 måneder og 3) vedkommende kan kun ha kortvarige opphold i Norge i denne perioden. Regelen er ikke anvendelig for «inntekt som i henhold til overenskomst med annen stat bare kan skattlegges i Norge», jf. sktl. § 2-1 (10) bokstav c nr. 1. Uenigheten i saken gjaldt sistnevnte vilkår, siden Storbritannia ikke skattla lønnsinntekten som følge av britisk internrett.
- Norge hadde internrettslig hjemmel for å skattlegge inntekten, se sktl. § 2-1. Skatteavtalen mellom Storbritannia og Norge gir som et utgangspunkt Storbritannia eksklusiv beskatningsrett for lønnsinntekter, med mindre arbeidet utføres i Norge og enkelte andre vilkår er oppfylt, se artikkel 14 (1) i skatteavtalen. Arbeidet var ikke utført i Norge, noe som ga Storbritannia beskatningsretten. Sekretariatet, med tilslutning av fire nemndsmedlemmer, blandet hjemstat og kildestat i sin utlegging av artikkel 14: «I henhold til skatteavtalens artikkel 14 at kan lønnsinntekter bare skattlegges i Norge med mindre arbeidet er utført i Storbritannia. Sekretariatet forstår det slik at skattepliktige har hatt et arbeidsopphold i Storbritannia slik at artikkel 14 ikke gir Norge eksklusiv beskatningsrett til inntektene».
- Når Storbritannia ikke skattlegger en inntekt, oppstår det en subsidiær beskatningsrett for Norge etter artikkel 31 i skatteavtalen. Spørsmålet var hvordan vilkåret om at lønnsinntekten i henhold til en overenskomst [skatteavtale] bare kan skattlegges i Norge, skulle forstås i et slikt tilfelle. I praksis er det ikke et krav om at lønnsinntekten blir skattlagt i den annen stat. I Skatte-ABC 2020 side 1401 heter det «[d]et stilles ikke krav om at oppholdslandet faktisk skattlegger lønnen». I skatteavtaler finnes det fordelingsbestemmelser som gir hjemstaten eksklusiv beskatningsrett, kildestaten eksklusiv beskatningsrett og bestemmelser som gir begge stater beskatningsrett. I denne saken var ikke Storbritannias beskatningsrett begrenset etter skatteavtalen, noe som skulle tilsi at den skattepliktige skulle vinne frem. Sekretariatet, med tilslutning fra fire nemndsmedlemmer hadde en annen tilnærming til spørsmålet. I vedtaket heter det «Sekretariatet forstår ettårsregelen slik at den ikke kan gjøres gjeldende for større beløp enn det som faktisk tas til beskatning i Storbritannia. Siden skattepliktige ikke har tatt inn noe inntekt fra honoraret til beskatning der, vil Norge ha full beskatningsrett, jf. skatteloven § 2-1 tiende ledd litra c nr. 1 og reglene om norsk global skatteplikt etter internretten vist til ovenfor». Skatteklagenemnda innførte i realiteten et krav om at inntekten faktisk ble skattlagt i Storbritannia for at ettårsregelen skulle komme til anvendelse, noe som fremstår som en nyvinning. En får derfor håpe at denne saken blir brakt inn for domstolene
Kilde: Lovdata (krever abonnement)