Høyesterett avsa 14. oktober 2022 en dom (HR-2022-1982-A) som gjelder saksbehandlingen i klageinstans etter klage. Tvisten knyttet seg til kommunens varslingsplikt for å kunne fatte vedtak til klagerens ugunst. Under tvil konkluderte Høyesterett med at klagenemndas vedtak var gyldig, og anken ble forkastet.
Spørsmålet var om kommunen pliktet å varsle klageren etter bestemmelsen i forvaltningsloven § 34 tredje ledd andre punktum for å kunne fatte vedtak til klagerens ugunst, eller om fristbestemmelsene i eiendomsskatteloven § 17 gjorde unntak fra forvaltningsloven § 34 og dermed var uttømmende for plikten til varsling.
Under tvil konkluderte Høyesterett med at forvaltningsloven § 34 ikke kom til anvendelse slik at klageren ikke hadde krav på varsel etter denne bestemmelsen, og at eiendomsskatteloven § 17 ga klageinstansen kompetanse til å avgjøre klagen til ugunst uten ytterligere varsel.
Det ble i premissene (avsnitt 38 og 39) redegjort for at forvaltningsloven § 34 regulerte klageinstansens kompetanse i klagesak og plikt til å varsle innen tre måneder etter at underinstansen mottok klagen om vedtaket skal endres til ugunst for klageren. Høyesterett uttalte eksplisitt (avsnitt 41) at klageinstansen har en generell adgang til å omgjøre et vedtak dersom hensynet til andre privatpersoner eller offentlige interesser tilsier det såfremt det skjer innen de frister som er fastsatt. Klageorganet kan også i medhold av forvaltningsloven § 35 (avsnitt 42) omgjøre til skade for klageren der lovens vilkår er oppfylt.
Eiendomsskatteloven § 17 har i andre og tredje ledd fristregler for retting av eiendomsskattetakst til ugunst. Slik retting må skje innen 1. mars året etter skatteåret. Det gis uttrykk for at etter lovendringen i 2012 er det etter forarbeidene klart at fristene i eiendomsskatteloven § 17 helt ut erstatter fristene i forvaltningsloven § 35 (avsnitt 46), og at det følger av eiendomsskatteloven § 29. Fristreglene etter forvaltningsloven § 34 er ikke omtalt i drøftelsen i forarbeidene til endringen i 2012 hvor forholdet mellom eiendomsskatteloven § 17 og forvaltningsloven § 35 er bredt drøftet. Høyesterett uttaler (avsnitt 51) at manglende regulering i loven og taushet i forarbeidene tilsier at eiendomsskatteloven ikke inneholder noe unntak fra forvaltningsloven § 34 inkludert fristreglene i tredje ledd. Til tross for forarbeidenes taushet anser Høyesterett (avsnitt 53) det slik at eiendomsskatteloven må forstås slik at den gir en fullstendig regulering av fristene som gjelder for retting av fastsettelse av eiendomsskatt, også når denne gjelder endring til ugunst for klageren ved klageinstansens behandling i klagesak. Det er lagt vekt på at regel om retting som også omfatter omgjøring til ugunst, både gjelder for det organet som opprinnelig fattet vedtaket og for klageinstansen (avsnitt 54).
Klageinstansens kompetanse som følger av forvaltningsloven, skal gjelde på samme måte for retting etter eiendomsskatteloven § 17. Resultatet av en klagebehandling kan derfor bli at skattegrunnlaget for eiendomsskatt kan bli satt både opp og ned som et resultat av klagebehandling. Dette er tilsiktet og forutsatt ved vedtakelse av klageregelen i eiendomsskatteloven § 19 (avsnitt 58).
Høyesterett legger til grunn at eiendomsskatteloven § 17 gir klageinstansen kompetanse til å gjøre om et vedtak til klagerens ugunst og fastsetter rammene for slik omgjøring. Fristreglene i bestemmelsen kommer må derfor også komme til anvendelse. Anvendelse av fristreglene i forvaltningsloven § 34 ved siden av de detaljerte reglene i eiendomsskatteloven § 17 fremstår ikke som en naturlig løsning (avsnitt 60). Fristen i forvaltningsloven § 34 fremstår som uegnet da det er tale om masseforvaltning (avsnitt 62), mens fristene i eiendomsskatteloven fremstår som særlig tilpasset eiendomsskatteloven sitt system (avsnitt 61).
Ved klage over fastsatt eiendomsskatt bør man på bakgrunn av denne dommen være klar over at grunnlaget etter klage kan bli øket uten at man mottar noe nærmere varsel og gis mulighet til å uttale seg om spørsmålet om øket grunnlag. Det eneste vilkåret for øking av grunnlaget er at utskrivingen er rettet (vedtak i klagesak fattet) innen 1. mars i året etter skatteåret. Endring til ugunst under klagebehandling vil medføre at senere skatteår får et høyere eiendomsskattegrunnlag som følge av at det er klaget på et tidligere år, så lenge vedtaket ligger innenfor fristen 1. mars i året etter skatteåret grunnlaget økes for.
Kilde: HR-2022-1982-A - Lovdata Pro (krever abonnement)
Vi hører gjerne fra deg
Erik Fredum
Erik Fredum er senior manager og advokat i Deloitte Advokatfirma og har lang praksis innen skatt. Han arbeider både med spørsmål knyttet til person- og selskapsbeskatning. Han arbeider i tillegg med skattespørsmål knyttet til organisasjoner, arv og generasjonsskifte samt selskapsrett.
Daniel Herde
Daniel Herde er partner og advokat i Deloitte og arbeider primært med selskapsbeskatning og rådgiving til tilknytting til oppkjøp og transaksjoner (bedriftsgjennomgang, strukturering mv.). Han bistår utenlandske selskaper med virksomhet i Norge og norske selskaper med virksomhet i utlandet. I tillegg bistår han med tvisteløsning i skattesaker (korrespondanse med skattemyndigheter, klage på skattevedtak og prosedering av skattesaker). Pressebilder Pressebilde 1 - stående Pressebilde 2 - kvadratisk
Elin Sætre Løfsgaard
Elin er advokat med møterett for Høyesterett og arbeider med alle typer problemstillinger knyttet til transaksjoner og (om)organisering av virksomhet. Hun er medlem av den tverrfaglige ledergruppen for kraftbransjen i Deloitte, og har spesialkompetanse innenfor kraftverksbeskatning og eiendomsskatt.