Posted: 06 Mar. 2022 4 min. read

Lagmannsrettsdom om skattemessig behandling av leietakertilpasninger

Deloitte Advokatfirma

Den 12. januar avsa Borgarting lagmannsrett dom i saken mellom A/S Norske Shell og Staten v/Oljeskattekontoret, en sak skattemyndighetene vant (uklart om påanket). Selv om saken gjelder petroleumsbeskatning, er den også relevant for ordinært beskattede selskaper.

Den skattepliktige leide et flytende produksjonsskip. Leietaker hadde behov for en større metanoltank om bord, noe som gjorde at det også var behov for et nytt forankringsbord. Engangsbetalingen for dette ønsket leietaker å få fradrag for, som skattemessig eier av påkostningene (som ville ha gitt rett til friinntektsfradrag og seks års lineær avskrivning i sokkelinntekt).

Det viktigste fra dommen
  • Det første retten vurderte var om den skattepliktige kunne anses som skattemessig eier av de investeringene saken gjaldt. Skatteretten bygger som et utgangspunkt på det privatrettslige, og det var klart at det var utleier som var privatrettslig eier av metanoltanken og forankringsbordet. Unntak fra dette kan tenkes, dersom leietaker «anses å ha den reelle økonomiske interessen» i den aktuelle investering [dvs. den sterkeste interessen i gjenstanden som vanligvis tilfaller eieren]. Det er flere relevante momenter i denne helhetsvurderingen. Den skattepliktige hadde særlig fremhevet at investeringene ikke hadde noen restverdi ved utløpet av leiekontrakten [ble forbrukt under leiekontrakten] og at det var leietaker som hadde den økonomiske risikoen for investeringene som følge av engangsbetalingen. 
  • Lagmannsretten var ikke enig med den skattepliktige. Retten la bl.a. vekt på at utleier hadde de vesentlige beføyelsene over metanoltanken og forankringsbordet, herunder vedlikeholds- og reparasjonsansvaret. Investeringene var også tett integrert i fartøyet som ble leid ut, et fartøy som utleier brukte til å levere tjenester til den skattepliktige. Det var videre utleier som hadde det vesentligste av den økonomiske risikoen. Dette tilsa at en eventuell restverdi [og størrelsen på denne] var av mindre betydning og at det uansett var utleier som hadde risikoen (mulig opp- og nedside) ved kontraktens utløp.
  • Den skattepliktige hadde også anført at en mer lempelig forvaltningspraksis fra oljeskattemyndighetene kunne begrunne den ønskede skattemessige behandlingen. Lagmannsretten avviste at det fantes noen slik praksis, foruten i de såkalte «tie-in»-tilfellene og at de påberopte vedtakene [som ikke gjaldt «tie-in»] måtte forstås i tråd de alminnelige prinsippene [gjengitt ovenfor]. Det var en praksis for «tie-in»-tilfeller, dvs. kostnader på et felt som dekkes av deltakere på et annet felt [i sistnevntes interesse], men den praksisen hadde ikke overføringsverdi til denne saken. Den skattepliktige tapte også på dette punktet.

KildeLB-2020-166902 - Lovdata Pro (krever abonnement)

Få siste nytt fra skattekilden i innboksen din

Vi hører gjerne fra deg

Daniel Herde

Daniel Herde

Partner | Advokat

Daniel Herde er partner og advokat i Deloitte og arbeider primært med selskapsbeskatning og rådgiving til tilknytting til oppkjøp og transaksjoner (bedriftsgjennomgang, strukturering mv.). Han bistår utenlandske selskaper med virksomhet i Norge og norske selskaper med virksomhet i utlandet. I tillegg bistår han med tvisteløsning i skattesaker (korrespondanse med skattemyndigheter, klage på skattevedtak og prosedering av skattesaker).