Skattemessig fradrag for gjeldsrenter i Norge for EØS-borgere

Skatteklagenemnda fattet 31.03.22 et prinsipielt vedtak om fradragsrett for gjeldsrenter for EØS-borgere. Saken gjelder spørsmål om hvorvidt begrensning av fradragsrett for gjeldsrenter i henhold til skatteloven § 6 91 er i strid med EØS-avtalen artikkel 28 for en person som er skattepliktig for over 90 % av inntekten sin til Norge.

EØS-borgere med begrenset skatteplikt til Norge etter Skatteloven § 2-3 og bosted i annen EØS-stat har rett på fradrag i Norge som bosatt dersom minst 90 % av skattepliktiges (inkludert eventuelt ektefelles) samlede globale inntekt skattlegges i Norge, jf. skatteloven § 6-71.  Dette gir fradragsrett i skattepliktig inntekt for gjeldsrenter i utlandet, hvis vilkårene er oppfylt. 

Som skattemessig bosatt i Norge etter skatteloven § 2-1 (1) har skattepliktige rett til fradrag for gjeldsrenter etter skatteloven § 6-40 (1). Retten til fradrag for gjeldsrenter er imidlertid begrenset for personlige skattytere bosatt i Norge som eier fast eiendom i utlandet, og der inntekten fra slik fast eiendom er unntatt skattlegging i Norge etter skatteavtale, jf. skatteloven § 6-91 (1) første setning, for eksempel i skatteavtalen med USA.

Unntak fra begrensning av gjeldsrenter følger av skatteloven § 6-91 (1) andre setning:

"For personlig skattyter som har alminnelig skatteplikt til Norge etter § 2-1, skal fradrag for gjeldsrenter ikke reduseres som følge av at skattyter eier bolig eller fritidsbolig i annen EØS-stat der skatteavtalen mellom Norge og den annen stat bygger på unntaksmetoden for unngåelse av dobbeltbeskatning."

Skattekontoret har til nå tolket dette som at det gjelder i de tilfellene der personen er skattepliktig både som bosatt etter § 2-1 og etter Artikkel 4.2 i skatteavtalen.

Saken som ble behandlet i skatteklagenemnda gjelder en dansk person som var internrettslig bosatt i Norge, men bosatt i Danmark etter den Nordiske skatteavtalen (NSA) artikkel 4.2.  Han ble ved skattefastsettingen nektet fradrag for gjeldsrenter av lån på fast eiendom i Danmark.  Begrunnelsen var at han var skattepliktig til Norge som bosatt etter § 2-1, men at bostedsstaten etter NSA artikkel 4.2 var Danmark.  Skattekontorets vedtak anførte at NSA ikke bygger på unntaksmetoden. Videre er det kun Danmark som har beskatningsrett til inntekt av den faste eiendommen etter skatteavtalens artikkel 6. Danmark er både bostedsstat og kildestat for fast eiendom. Norge som kildestat for lønnsinntekt har derfor ikke beskatningsrett til en eventuell inntekt fra fast eiendom i Danmark. Dette medfører at det kun er Danmark som har beskatningsrett til eventuelle inntekter av boligeiendommen i Danmark, og forholdet er derfor omfattet av skatteloven § 6-91.

Sekretariatet gjorde en vurdering av eventuell diskriminering i henhold til EØS-regelverket, og kom til at forarbeidene til § 6-91 og dermed lovbestemmelsen medfører diskriminering.

Fra sekretariatets begrunnelse:

«Det fremgår klart av de siterte avsnittene (ref. forarbeider Prop. 1 LS (2013-2014)) at skatteloven § 6-91 etter forarbeidene ikke aksepterer fradrag for gjeldsrenter knyttet til bolig i hjemlandet i situasjoner hvor en skattepliktig anses bosatt i Norge etter § 2-1 men samtidig bosatt i en annen EØS-stat etter skatteavtale mellom Norge og den aktuelle staten. Personer som anses som bosatt i Norge både etter intern rett og etter skatteavtale vil imidlertid ha krav på fullt rentefradrag etter den samme bestemmelsen.»

«Sekretariatet finner at skattepliktige i denne saken blir diskriminert. Han må anses å være i en sammenlignbar situasjon med personer som er fullt skattepliktig til Norge. Han får ikke fradrag for sine gjeldsrenter, mens den andre gruppen skattytere innvilges fullt ut slikt fradrag også om de eier bolig i en annen EØS-stat.»

Konklusjonen ble da:

«Sekretariatet er dermed kommet til at skattepliktige må anses indirekte diskriminert i forhold til personer som er skattepliktige til Norge både etter skatteloven § 2-1 og etter skatteavtale. Slik diskriminering er i strid med bevegelsesfriheten for arbeidstakere i EØS-avtalen artikkel 28. Etter EØS-loven § 1 skal bestemmelsene i hoveddelen av EØS-avtalen gjelde som norsk lov, og etter § 2 skal artiklene i EØS-avtalen ha forrang ved motstrid mot norsk lov. Diskrimineringen av skattepliktige er lovstridig. Siden tilnærmet all hans inntekt i 2013 er skattepliktig til Norge skal han behandles på linje med skattytere som er fullt skattepliktige til Norge. Han har derfor krav på rentefradrag etter skatteloven § 6-40. Rentefradraget skal ikke begrenses etter skatteloven § 6-91 første ledd første punktum.»

Sekretariatets innstilling ble enstemmig vedtatt av Skatteklagenemnda.  Vi ser altså igjen at norske myndigheters fortolkning av regelverket medfører diskriminering i strid med EØS-avtalens artikkel 28.  Det gjenstår å se hvordan skatteetaten vil forholde seg til vedtaket, sannsynligvis vil det komme en lovendring til skatteloven § 6-91.

Kilde: Skatteetaten.no