Tingrettsdom om beskatning av sikkerhetstillelse til fordel for personlig aksjonærs banklån

25. oktober 2022 avsa Oslo tingrett dom i saken A mot Staten v/Skattedirektoratet, en sak skattemyndighetene vant [virker til å være rettskraftig].

Den skattepliktige kjøpte en leilighet. Kroner 10 millioner av kjøpesummen ble finansiert gjennom et banklån. Hans personlige aksjeselskap stilte sikkerhet for banklånet [pant i en leilighet som selskapet eide]. Tvisten gjaldt den skattemessige behandlingen av sikkerhetstillelsen.

Det viktigste fra dommen:

• Den skattepliktige mente at sikkerhetsstillelsen var i strid med aksjeloven, var en nullitet og derfor måtte ses vekk fra for skatteformål. Tingretten var ikke enig. Det var for det første usikkert om banken var i ond tro, et vilkår for å kunne gjøre ugyldighetsinnsigelsen gjeldende aksjerettslig. Dernest hadde den skattepliktige faktisk nytt godt av sikkerhetsstillelsen i form av bedre lånebetingelser. Ulovlige aksjeutbytter vil [som regel] bli lagt til grunn for beskatningen, men da uten at f.eks. skjermingsfradrag innrømmes. Retten mente at det samme måtte gjelde for ulovlige sikkerhetsstillelser [ulovlighet forhindret ikke beskatning].

• Det neste spørsmålet var hvordan den skattepliktige fordelen skulle beregnes. Den skattepliktige mente at fordelen var lik omsetningsverdien på sikkerhetsstillelsen i samsvar med hovedregelen i skatteloven § 5-3 mens skattemyndighetene mente at den var lik banklånets pålydende. Retten også på dette punkt enig med skattemyndighetene. Ordlyden løste ikke direkte spørsmålet, men ga flere indikasjoner på at sikkerhetstillelse skulle behandles på samme måte som kreditt som fullt ut skattlegges som utbytte [for kreditt er det pålydende som skattlegges og ikke antatt verdi av lånet]. Formålet med reglene tilsa også at sikkerhetsstillelse skulle likestilles med kreditt [ellers ville sikkerhetsstillelse blitt behandlet mer gunstig enn kreditt]. En antatt lovgivervilje tilsa at reglene skulle være klare og praktikable. Teorien sprikte, men av en var det fremhevet at formålet med skattleggingen av sikkerhet, var å skattlegge den kreditten som sikkerheten hadde lagt til rette for.

• Den skattepliktige hadde anført at sikkerhetstillelse ikke kunne likestilles med kreditt, siden det kun er nedbetaling av kreditt som medfører økt innbetalt kapital for skatteformål, for å unngå dobbeltbeskatning, se skatteloven § 10-11 femte og sjette ledd (den såkalte reverseringsregelen). Sikkerhetsstillelse nevnes ikke i reverseringsregelen og den nevnes heller ikke rettledningen til aksjonærregisteroppgaven. På skatteetatens hjemmeside står det imidlertid at nedkvittering av sikkerhetsstillelse samtidig med nedbetaling av lån, også medfører økt innbetalt kapital for skatteformål, som ble tatt til inntekt for en administrativ praksis med samme innhold. Det siste argumentet til den skattepliktige ble tilbakevist slik at vedtaket stod seg. Selv om den skattepliktiges henvisning til skatteloven § 5-3 (virkelig verdi) er et godt argument, viser særlig beskatningen av kreditt at den ikke bygger på virkelig verdier, men pålydende. Når sikkerhetstillelse og kreditt er likestilt i bestemmelsen, kan mye tilsi at også pålydende av lånet må være avgjørende for beskatningen av sikkerhetsstillelsen [med mindre sikkerhetstillelsen bare gjelder for en del av lånet og da bør beskatningen begrenses til den delen av lånet].

Avgjørelsen kan leses her (krever abonnement).