Høyesterettsdom om fradrag for renter knyttet til unntatt virksomhet i USA

Den 12. november 2024 avsa Høyesterett dom i saken Staten v/Skatteetaten mot DNB Bank ASA, en sak skattyter vant.

Saken gjaldt en internfordring som selskapets amerikanske filial hadde mot hovedkontoret i Norge og om den skulle redusere fradragsretten for selskapets rentekostnader. Skatteverdien var på ca. 1,7 milliarder kroner.

Det viktigste fra dommen

• Når virksomhet drives i utlandet av et norsk selskap, motvirkes dobbeltbeskatning normalt ved at det innrømmes kreditfradrag for utenlandske skatter. Det er som et utgangspunkt ikke behov for å begrense fradragsretten for renter som finansierer virksomheten siden inntektene er skattepliktige til Norge. I noen skatteavtaler er Norge som hjemstat forpliktet til å unnta inntekter fra virksomhet drevet gjennom et fast driftssted og fra fast eiendom i kildestaten fra beskatning. For å sørge for en symmetrisk behandling av selskapets rentekostnader, begrenser skatteloven § 6-91 fradragsretten. For regnskapspliktige begrenses rentefradraget «til forholdet mellom verdien av fast eiendom og eiendeler i virksomhet som nevnt i første ledd og verdien av skattyters samlede eiendeler, basert på bokført verdi regnskap oppgjort i samsvar med regnskapsloven». Tvisten var om den interne fordringen skulle inngå i telleren [eiendeler i utlandet] og nevneren [totale eiendeler] eller ikke inngå i disse. Fradraget ville bli størst om fordringen ble holdt utenfor.

• Førstvoterende tok utgangspunkt i ordlyden og mente at en fordring på en selv var unaturlig å kalle en «eiendel». Privatretten trakk i samme retning. Siden eiendelene skulle baseres på [og fremgå av] regnskap etter regnskapsloven, tilsa dette at eiendelen måtte fremgå av det norske regnskapet, noe internfordringen ikke gjorde. Lovbestemmelsen viste til det norske regnskapet og ikke det utenlandske filialregnskapet hvor internfordringen fremgikk. Selv om en skulle legge vekt på filialregnskapet, kunne dette bare tilsi at internfordringen skulle inngå i telleren og ikke nevneren [som underforstått virker ulogisk]. Sammenhengen med bestemmelsens tredje ledd [ikke-regnskapspliktige] som kun bygger på norske skattestørrelser i den tilsvarende vurderingen [ser bort fra hva som skjer i utlandet], tilsa også at internfordring på en selv må holdes utenfor.

• Ordlyden talte for skattyters syn. Spørsmålet var om symmetrihensyn kunne tilsi en annen vurdering av eiendelsbegrepet. Bestemmelsen ble endret i 2000 for å gjøre bestemmelsen mer symmetrisk, fordi før var det bare fast eiendom, og ikke eiendeler, i telleren som reduserte rentefradraget. Problemet var imidlertid at den nye regelen som også inkludere eiendeler i utlandet heller ikke er helt treffsikker fordi den kan begrense for mye eller for lite, særlig sammenlignet med direkte allokering som ble forkastet av lovgiver som metode. Dette svekket vekten til symmetrihensynet slik at ordlyden ble avgjørende. De øvrige dommerne var enige slik at skattekontorets vedtak var ugyldig. Resultatet fremstår som rimelig og i tråd med klar ordlyd. Det er uklart om dette har vært et utbredt problem eller om avgjørelsen vil påvirke mange.

Avgjørelsen kan leses her.