Klagevedtak om fritaksmetoden og (dobbelt) hjemmehørighet

Den 25. januar 2024 [nylig publisert] fattet Skatteklagenemnda vedtak i sak [SKNS1-2024-8 – Stor avdeling] benevnt Spørsmål om aksjesalg kommer inn under fritaksmetoden. Skattyter vant frem med klagen.

Saken var kort fortalt at et norsk selskap hadde investert i et sveitsisk aksjeselskap. Aksjene ble ervervet i 2008 og realisert i 2009 med gevinst. Noen av styremøtene i selskapet var avholdt i Storbritannia. Mye av ledelsen av selskapet virket også til å ha skjedd fra Storbritannia. Tilstedeværelsen i Sveits var mer beskjeden. Skattemeldinger og regnskaper var bare sendt inn i Sveits [registering er tilstrekkelig for alminnelig skatteplikt til Sveits].

Det viktigste fra vedtaket

• Aksjegevinster er som et utgangspunkt skattepliktige. Siden aksjene bare var eid ett år, måtte selskapet være hjemmehørende i en EØS-stat for at gevinsten skulle være omfattet av fritaksmetoden. Storbritannia var i 2009 en EØS-stat. Skattyter mente at selskapet var hjemmehørende i Storbritannia mens skattekontoret mente at selskapet var hjemmehørende i Sveits.

• Sekretariatet, med tilslutning fra flertallet i nemnda, kom [under tvil] til at selskapet var ledet fra Storbritannia. Dette tilsa at selskapet var «managed and controlled» fra Storbritannia [vilkåret for å være internrettslig hjemmehørende i Storbritannia]. Videre mente nemnda at «place of effective management» var i Storbritannia, slik at tiebreakeren i skatteavtalen mellom Sveits og Storbritannia utpekte Storbritannia som hjemstat i henhold til skatteavtalen. Fritaksmetoden var derfor anvendelig.

• Det er to forhold som er verdt å trekke frem fra klagevedtaket. Det første er at et selskap kan bli ansett å være hjemmehørende i en stat, selv om selskapet ikke faktisk har vært alminnelig skattepliktig til staten [selskapet var ikke registrert i Storbritannia for skatteformål og hadde heller ikke sendt inn britiske skattemeldinger]. Det som gjør saken spesiell var at skattekontoret hadde spurt britiske skattemyndigheter om selskapet kunne være hjemmehørende i Storbritannia etter britisk internrett, noe HMRC mente at selskapet skulle ha vært basert på mottatte opplysninger [men tok forbehold om at det kunne foreligge ytterligere informasjon som kunne påvirke vurderingen siden selskapet ikke hadde ansett seg som skattepliktig overfor HMRC]. Det andre som kan trekkes frem er relevansen av en skatteavtale. Dersom f.eks. et norsk selskap har investert i et tysk GmbH [med vedtektsfestet sete i Tyskland] som er internrettslig hjemmehørende i Tyskland for skatteformål, men f.eks. bosatt i Storbritannia i henhold til skatteavtalen, vil en nektelse av fritaksmetoden ved gevinst raskt bli en diskriminering i strid med EØS-avtalen.

Avgjørelsen kan leses her.