Lagmannsrettsdom fradragsrett for sammenslåingskostnader

Den 14. februar 2024 avsa Borgarting lagmannsrett dom vedrørende fradragsrett for sammenslåingskostnader i saken Skatteetaten mot Sats ASA, en sak skattemyndighetene vant.

I forbindelse med sammenslåingen av Sats og Elexia la en av eierne ut for sammenslåingskostnadene. Sammenslåingen skjedde ved oppkjøp og ikke fusjon. De relevante kostnadene var knyttet til Due Diligence, transaksjonskostnader, kommunikasjon med konkurransemyndighetene, planleggingen av sammenslåingen og kommunikasjonsrådgivning. De omtvistede kostnadene utgjorde kr 44,5m.

Det viktigste fra dommen

• For å få fradrag for en kostnad må den som regel ha tilknytning til skattepliktig inntekt og være pådratt, jf. skatteloven § 6-1, eventuelt ha tilknytning til skattefrie inntekter, jf. skatteloven § 6-24 (1). Det er videre et krav om kostnaden må være tilordnet rett skattesubjekt. Det er ikke fradragsrett for andres kostnader, et krav om også gjelder i konserner. Tilordning vil normalt følge den privatrettslige realitet (dvs. hva som er avtalt), ref. premiss 50 i HR-2015-2268-A (Herkules).

• For å få fradragsrett for en kostnad som var lagt ut av en annen, oppstilte lagmannsretten krav om at den skattepliktige måtte være privatrettslig forpliktet til å dekke kostnaden. Det var videre et krav at denne forpliktelsen var oppstått før kostnadene ble pådratt. Dette prinsippet utledet lagmannsretten fra Rt. 1966 s. 1470 (Tomren) om at inntekter oppebåret av en skattepliktig, ikke kunne overføres til en annen. Etter en konkret vurdering kom retten til at en slik (muntlig) avtale ikke var inngått, slik at fradrag ble nektet.

• Den konkrete vurderingen har nok begrenset relevans for andre saker, foruten at lagmannsretten virker noe formalistiske hva gjelder kravene for at det er inngått en muntlig avtale om viderefakturering. Mer problematisk er kravet om at avtale om viderefakturering må være inngått før kostnadene pådras. Ved stiftelser og børsnoteringer er det vanlig at noen legger ut for kostnadene før selskapet har blitt etablert. Med lagmannsrettens nye lære blir dette problematisk. En annen utfordring er at staten ikke er helt konsistent. I SKNS1-2021-98 (Skatteklagenemnda) hvor det motsatte synet var gunstig, argumenterte skattekontoret at «[s]kattekontoret er av den oppfatning at situasjonen her er sammenlignbar med stiftelseskostnader som av praktiske grunner blir dekket av aksjonærer før opprettelse av selskapet. Aksjonærer legger ofte ut for stiftelseskostnadene løpende, som senere dekkes av selskapets egenkapital etter stiftelsen. At selskapet ikke eksisterte på tidspunktet avtalene ble inngått, fratar ikke selskapet retten til fradrag for kostnadene så lenge kostnadene har tilknytning til selskapet. I vår sak eksisterte ikke K AS på tidspunktet for pådragelse av kostnadene, men det er på det rene at det er dette selskapet som skulle børsnoteres og kostnadene har derfor tilknytning til dette selskapet. Hadde K AS blitt børsnotert, så ville K AS kunne fått fradrag forutsatt at kostnadene er tatt av selskapet. …». Det siterte er nok en riktigere juss og det er å håpe at saken ankes.

Dommen kan lese her (krever abonnement)