Hva anses som finansieringsvirksomhet

Dette bør du vite om finansieringsvirksomhet

Publisert 28.11.2022

1 RETTSLIGE UTGANGSPUNKTER

Utgangspunktet er at det kreves tillatelse (konsesjon) fra Finanstilsynet for å drive finansieringsvirksomhet. 

Finansiering av egen virksomhet (altså selskapets egen virksomhet) krever likevel ikke tillatelse. Det samme gjelder finansiering av selskaper innen samme konsern.

Hvilken finansiering som gjelder «egen virksomhet» er et tolkningsspørsmål, og selskapets vedtektsfestede formål vil være utgangspunktet for vurderingen. Begrepet «egen virksomhet» omfatter neppe finansiering av andre selskaper, selv om det selskapet som finansiering ytes til har sammenfallende interesse med selskapets «egen» virksomhet. 

Kredittytelser og garantistillelser som ikke er finansiering av egen virksomhet, vil som utgangspunkt regnes som finansieringsvirksomhet som krever tillatelse. Skal slik virksomhet lovlig kunne drives uten tillatelse, må den falle inn under ett av unntakene i finansforetaksloven. 

 

2 UNNTAK

Å yte kreditt eller stille garantier anses altså i utgangspunktet som finansieringsvirksomhet som krever tillatelse fra Finanstilsynet.

Fra dette utgangspunktet er det enkelte unntak, hvor de mest aktuelle/relevante er:

• Ytelse av kreditt som selger av varer eller tjeneste (selgerkreditt).
• Ytelse av kreditt eller garantier for ansatte i foretaket eller foretak i samme konsern.
• Finansiering som bare ytes i enkeltstående tilfeller.

For sammenhengens skyld nevnes også at det ikke regnes som finansieringsvirksomhet å yte lån gjennom plattformer for lånebasert folkefinansiering dersom långivers samlede utlån gjennom plattformene ikke overstiger 1 million kroner per år. Folkefinansiering og de problemstillinger som måtte reise seg i den forbindelse vil ikke berøres videre.

2.1 SELGERKREDITT

Unntaket for selgerkreditt gjelder ved salg av «varer eller tjenester». Av rettskildene fremkommer det at med «vare» siktes det primært til løsøregjenstander, og uttalelser i forarbeidene trekker i retning av at unntaket for selgerkreditt er ment for tradisjonell varehandel.

Vår erfaring er at det særlig er salg av aksjer eller eiendom som i praksis volder mest usikkerhet.

Aksjer

At selger av aksjer helt eller delvis gir kreditt i forbindelse med salget er ikke uvanlig. Et spørsmål som oppstår i forbindelse med slik kreditt er hvorvidt aksjer er en «vare» i lovens forstand, slik at selgerkreditt for salg av aksjer er omfattet av unntaket. Aksjer vil regelmessig ikke oppfattes som «tradisjonell varehandel», hvilket tilsier at unntaket ikke kommer til anvendelse. Også andre relevante rettskilder tilsier at unntaket for «selgerkreditt» neppe omfatter salg av aksjer. Det er likevel noe usikkerhet knyttet til dette, men etter hva vi er kjent med, ikke endelig avklart.

Eiendom

Nå og da ytes selgerkreditt også ved salg av fast eiendom, og det er blitt stilt spørsmål ved om eiendom omfattes av unntaket knyttet til «vare eller tjeneste».

Det er sikker rett at fast eiendom generelt ikke omfattes av unntaket knyttet til selgerkreditt. På grunn av boligbyggelagenes utlånsvirksomhet er det inntatt en bestemmelse som presiserer at verken selgerkredittunntaket eller unntaket for «enkeltstående tilfeller» gjelder for kreditt ved salg av borettslagsandeler til forbruker fra selger som ikke er forbruker (typisk stiftere av borettslag).

For ordens skyld understrekes det at formålet med presiseringen ikke er å åpne for at andre lån gitt i forbindelse med salg av fast eiendom omfattes av selgerkredittunntaket. 

2.2 KREDITTYTELSER TIL ANSATTE OG SELSKAPER INNEN SAMME KONSERN

Å yte kreditt eller stille garantier for ansatte i foretaket eller foretak i samme konsern regnes ikke som finansieringsvirksomhet. Unntaket omfatter altså (i) kredittytelser og garantistillelser til ansatte i det långivende foretaket og (ii) kredittytelser og garantistillelser til foretak i samme konsern som kredittgiver/garantistiller. Slike kredittytelser kan fritt foretas uten hindring av lovens forbud. Konsern forstås på samme måte som i aksjeloven § 1 3. Det nevnes at Finanstilsynet i Daimyo-saken uttalte at kredittytelser til andre enn ansatte (typisk oppdragstakere) ikke er omfattet av unntaket.

2.3 FINANSIERING I ENKELTSTÅENDE TILFELLER

Ifølge Finansdepartementet er unntaket for finansiering som bare ytes i «enkeltstående tilfeller» et snevert unntak som bare vil være aktuelt der det er tale om utlån av «mer begrenset og tilfeldig karakter».

Vurderingen av om unntaket for enkeltstående tilfeller kommer til anvendelse vil nødvendigvis bero på en konkret og skjønnsmessig vurdering. Finansieringsvirksomhet som er av mer regelmessig/permanent karakter med betydelige beløp vil åpenbart ikke omfattes av unntaket. Det er imidlertid meget sparsomt med rettspraksis og forvaltningspraksis på området og det er derfor betydelig usikkerhet knyttet til hvor «grensen» befinner seg.

Finanstilsynets vurdering i Daimyo-saken viser at man i vurderingen tar långivers totale utlånsvirksomhet i betraktning og at relevante momenter blant annet vil være antall kredittytelser, rentesatser og løpetid, bakgrunnen for kredittytelsene og tilknytningen mellom långiver og låntakere. 
Det er verdt å nevne at unntaket for enkeltstående tilfeller er ikke tidsavgrenset, noe som betyr at Finanstilsynet i prinsippet kan legge et hvilket som helst tidsperspektiv til grunn for vurderingen.

I Daimyo-saken vurderte Finanstilsynet virksomheten over de siste tre årene, men det finnes eksempler fra praksis som går over en periode på syv år. Dette gjør det vanskelig å forutsi hvilke fakta som vil tas med i en eventuell vurdering fra Finanstilsynets side. 

Det kan argumenteres for at hva som er enkeltstående tilfeller bør ses opp mot størrelse og omfang av virksomheten som yter lånet, slik at større virksomheter gis adgang til å yte kreditt i større omfang og vice versa. Dette synspunktet finnes det så vidt oss bekjent ingen konkret støtte for i tilgjengelige rettskilder, og slik vi forstår det ble dette argumentet heller ikke tatt til følge av Finanstilsynet i Daimyo-saken.

 

3 ENKELTE PROBLEMSTILLINGER 

Ikke sjelden opplever vi at det er usikkerhet knyttet til hvordan reglene om finansieringsvirksomhet skal forstås og praktiseres. Særlig knytter usikkerheten seg til finansiell bistand i selskaper utenfor konsern og finansiell bistand som (også) har form av investeringsvirksomhet, typisk konvertible lån og deltagelse i fulltegningskonsortier.

3.1 Virksomhetsrelaterte kredittytelser og garantistillelser

Lån og garantier som faller utenfor selskapets og/eller konsernets egen kjernevirksomhet og som heller ikke på annen måte har nevneverdig tilknytning til virksomheten i konsernet vil som et klart utgangspunktet anses som finansieringsvirksomhet. Her er det kun unntaket for finansiering «som kun ytes i enkeltstående tilfeller» som kan komme til anvendelse. I denne kategorien vil lån som ytes til privatpersoner eller selskaper hvor man ikke har noen eierinteresse inngå. 

Når det gjelder lån som enten er gitt i forbindelse med forretningsvirksomheten eller som har tilknytning til virksomheten i konsernet (men der det ikke foreligger noe konsernforhold) er det etter vår oppfatning gode grunner som taler for at slik kreditt bør kunne ytes uten hinder av lovens forbud. 

Det kan argumenteres for at konsernunntaket for finansiering bør tolkes utvidende slik at dette også omfatter lån hvor långiver har en betydelig eierinteresse. I den gamle finansieringsvirksomhetsloven fremkommer det at det å yte lån mv. til foretak hvor långiver hadde en «betydelig eierinteresse» ikke ble ansett som finansieringsvirksomhet som krever tillatelse.

I forarbeidene til gjeldende finansforetakslov fremgår det flere steder at unntakene i den gamle loven i hovedsak viderefører de tidligere bestemmelsene. Det kan derfor synes som – eller i alle fall argumenteres for – at noen materiell endring ved lovendringen ikke var tilsiktet, og at unntaket for finansiering innad i konsern av den grunn bør tolkes utvidende i tråd med den gamle loven. 

Anvender man slike synspunkter, vil det samtidig oppstå spørsmål om hva som kan anses som en «betydelig eierinteresse», og her er heller ikke svaret gitt. En «betydelig eierinteresse» vil kunne foreligge selv om det ikke dreier seg om mor-/datterselskap. Noen eksakt eierandel viser begrepet imidlertid ikke til, men vi vil anta at i alle fall eierandeler under 25 % vil falle utenfor. 

Rettskildebildet på dette punktet er imidlertid verken entydig eller omfattende, og synspunktene vi har vist til vil ha begrenset vekt som rettskilder. Selv om det finnes gode argumenter som tilsier en annen løsning, vil kredittytelser og sikkerhetsstillelser i denne kategorien være utsatt for å rammes av lovens forbud. Det understrekes i denne sammenheng at Finanstilsynet i den nevnte Daimyo-saken konkluderte med at virksomhetsrelaterte kredittytelser ikke var omfattet av noen av lovens unntak. 

3.2 KONVERTIBLE LÅN 

Når det gjelder konvertible lån, er vårt synspunkt at det er gode grunner til at slike lån ikke bør anses som «finansieringsvirksomhet» på linje med alminnelige lån og kreditter. Konvertible lån er et finansielt instrument som aksjeloven legger til rette for og som det vil være naturlig å tillate i større omfang, uten at dette bør anses som «finansieringsvirksomhet». 

Finansforetaksloven gir imidlertid ikke holdepunkter for å oppstille et skille mellom alminnelige lån og konvertible lån. Vi har ikke funnet rettskilder som problematiserer dette, og det ville åpne for en betydelig fare for omgåelse av regelverket dersom man på generell basis la en slik distinksjon til grunn. Ut fra slike betraktninger vil nok Finanstilsynet kunne anse også konvertible lån som ulovlige, og i alle tilfeller dersom de anser at lånet reelt er et alminnelig lån, typisk i tilfeller der långiveren aldri har hatt til hensikt å benytte seg av konverteringsretten og/eller hvor heller ikke lånevilkårene ellers tilsier at verdien av konverteringsretten er hensyntatt (altså en omgåelse der det ytes et alminnelig lån og hvor det i hovedsak er benevnelsen «konvertibelt lån» som tilsier at det er konvertibelt). 

Uavhengig av foranstående vil konvertible lån, på lik linje med alminnelige lån, være tillatt innenfor rammene av unntakene som beskrevet tidligere. 

3.3 FULLTEGNINGSGARANTIER

Finansforetakslovens definisjon av «finansieringsvirksomhet» omfatter også «å [….] stille garantier for egen regning» Fulltegningsgarantier vil derfor også, i alle fall som et utgangspunkt, måtte anses som «finansieringsvirksomhet» i og med at det etableres en garanti for at garantisten skal tegne (og innbetale) aksjer i et selskap dersom garantien blir aktualisert. 

Vi har likevel vanskelig for å se at deltagelse i fulltegningskonsortier er ment å rammes og anses som (ulovlig) finansieringsvirksomhet. Etablering og deltagelse i fulltegningskonsortier har over lang tid blitt (stilltiende) akseptert, og er en viktig og velkjent del av det finansielle systemet i Norge. Dersom denne type finansielle transaksjoner generelt var ment å være ulovlig er det grunn til å tro at dette ville blitt kommunisert fra tilsynsmyndighetene, noe vi ikke kan se at det er. I tråd med de synspunkter som er redegjort for i forbindelse med konvertible lån, kan man nok også her tenke seg omgåelsestilfeller, altså at en fulltegningsgaranti i realiteten må anses som et lån eller en alminnelig garanti.

Vi understreker imidlertid at vi ikke har holdepunkter for på generell basis å konkludere med at verken fulltegningsgarantier eller konvertible lån kan ytes uten nødvendige tillatelser.   

 

4 OPPSUMMERING

Rettstilstanden på området er etter vår oppfatning uklar og til dels sprikende, og det er vanskelig å konkludere endelig hvordan ulike kredittytelser og sikkerhetsstillelser vil vurderes av Finanstilsynet. Nylig praksis tyder på at Finanstilsynet heller mot en streng(ere?) fortolkning av bestemmelsen i finansforetaksloven § 2-1, og praksisen bekrefter at de har lagt seg på en restriktiv linje for i hvilken utstrekning man kan yte lån og garantier, uten at det utløser krav om tillatelse.. Dette er et praktisk viktig rettsområde av stor betydning for næringslivet og behovet for ytterligere avklaringer av rettstilstanden er sårt tiltrengt. 

I påvente av nærmere avklaringer i praksis og øvrige rettskilder, vil vi på generelt grunnlag anbefale at finansieringsvirksomhet som ikke faller klart innenfor unntakene holdes på et moderat nivå hvor man unngår å vakle på grensen mot finansieringsvirksomhet som krever tillatelse fra Finanstilsynet. Eventuelle nye garantistillelser eller utlån av ethvert slag bør vurderes nøye før de blir gitt. Dette gjelder kort sagt all kredittytelse som ikke ytes til ansatte i foretaket eller til foretak i samme konsern.