Perspektiv

Elsertifikater og reglene for regnskap, skatt og avgift

Vurdering av Elsertifikatenes innplassering i reglene for regnskap, skatt og avgift er en intellektuell utfordring, ettersom dette er et nytt instrument som ikke helt ut kan sammenlignes med de økonomiske fenomener vi kjenner fra før.

Myndighetene anser Elsertifikater som et instrument for å øke investeringene i fornybar kraftproduksjon. Ordningen kan etter vår oppfatning også beskrives som en tidsbegrenset desentralisert kombinasjon av offentlig beskatning og bevilgning, der markedsmekanismer påvirker skattens omfang og bevilgningens fordeling.

Så er spørsmålet om disse beskrivelsene bidrar til forståelsen av hvordan fenomenet skal behandles av de private parter med hensyn til regnskapsførsel, skatt og avgift. Med utgangspunkt i den praktiske løsningen myndighetene har vedtatt for å oppnå formålet kan man spissformulert beskrive Elsertifikater slik:

Elsertifikater er en eiendel som

  • visse kraftprodusenter opptjener som ledd i sin kraftproduksjon
  • kan kjøpes, pantsettes og selges
  • kraftkonsumenter er pliktige til å overføre vederlagsfritt til staten i et visst volum, og
  • faller bort uten vederlag i 2036

På norsk side administreres og driftes ordningen av Statnett gjennom NECS (Norwegian Energy Certificate System). På svensk side registreres Elsertifikatene i Cesar. Detaljert informasjon om Elsertifikatene finnes blant annet på Statnetts nettsider og i Lov om Elsertifikater med tilhørende forskrift.

Nedenfor følger først en gjennomgang av ordningen som fremhever de sider ved ordningen som vi anser relevante for å gjøre en vurdering av den [regnskaps-,] skatte-, og avgiftsmessige behandling. Dernest ser vi på hvilke løsninger som må legges til grunn basert på gjeldende rettstilstand.

2. Kort om Elsertifikater

2.1 Oversikt over Elsertifikatordningen

Elsertifikatberettigede mottar penger fra systemet, se punkt 2.2. nedenfor.

Elsertifikatpliktige betaler penger inn i systemet, se punkt 2.3.

Handel i Elsertifikatet medfører markedsjustering av hvor mye som hhv. mottas og betales. Rammebetingelsene for omsetningen er beskrevet i punkt 2.4

2.2 Kvalifiserte kraftprodusenter er Elsertifikatberettigede

Elsertifikatberettigede kraftprodusenter mottar ett Elsertifikat for hver produsert MWh i et godkjent kraftproduksjonsanlegg.

De Elsertifikatberettigede er vannkraftverk med installert effekt opp til 1MW med byggestart etter 1. januar 2004, samt nye produksjonsanlegg og utvidelser (uavhengig av størrelse og uavhengig av type fornybar kraftproduksjon) med byggestart etter 7. september 2009, forutsatt de er godkjent at NVE. En liste over godkjente «Elsertifikatanlegg» publiseres løpende på NVEs nettsider.

Samlet kapasitet ved norske Elsertifikatanlegg registrert ved årsskiftet 2012/2013 utgjør i følge norske myndigheter ca. 850 GWh. Mange er imidlertid enten ennå ikke i drift, eller har ikke vært i drift i hele 2012. I løpet av 2012 er det utstedt Elsertifikater til norske produsenter i NECS tilsvarende ca. 190 GWh. I tillegg består tilbudssiden i markedet av Elsertifikater tildelt av svenske myndigheter til svenske kraftprodusenter.

Prisen på Elsertifikater har gjennom 2012 ligget mellom NOK 150 og NOK 200. Mange av de utstedte Elsertifikatene er imidlertid ikke omsatt, antagelig fordi produsentene tror på høyere priser når kvoteplikten i fremtiden øker.

Volumveid gjennomsnittlig pris for sertifikater som er omsatt i 2012 i Norge og Sverige utgjør NOK 171,34 per sertifikat. Med produsert sertifikatberettiget volum på 190 GWh i 2012, er norske kvalifiserte kraftprodusenter i prinsippet tilført verdier, eller en bevilgning om man vil, på NOK 32 554 600 i 2012. Beløpet forventes å øke betydelig i årene fremover, i takt med økning i produsert berettiget volum, eventuelt også som følge av en økning i prisen på Elsertifikater. På den annen side kan det vise seg at investeringer i fornybar energiproduksjon er billigere i Sverige enn i Norge, blant annet som følge av mer fordelaktige avskrivningsregler. Dermed kan den norske andelen av samlet norsk/svensk bevilgning til ny fornybar energiinvestering forbli lav.

2.3 Kraftleverandører er Elsertifikatpliktige

Elsertifikatpliktens omfang utgjør en andel av hver av de «Elsertifikatpliktiges» «beregningsrelevante volum». Andelen utgjør 3 % for 2012, 4,9 % for 2013 og stiger til 18,3 % i 2020, hvoretter det synker ned til 0,9 % i 2035.

Poenget med systemet er at norske og svenske kraftkonsumenter skal betale for utbygging av ny fornybar energi i Norge og Sverige. Konsumentene er imidlertid representert ved de kommersielle aktørene i markedet.

De Elsertifikatpliktige er først og fremst kraftomsetningsselskapene, det vil si de som omsetter kraft til sluttbrukere. I tillegg kommer konsumenter som kjøper kraft direkte eller over den nordiske kraftbørsen, den som drifter et eget forsyningsnett eller forbruker egenprodusert kraft, samt nettselskaper som leverer på leveringsplikt.

Elsertifikatplikten legges med noen unntak på det samme konsumet som elavgiften, som er det beregningsrelevante volum. Dette innebærer at grovt sett 2/3 av det årlige totale kraftkonsumet i Norge er omfattet av Elsertifikatplikten, mens blant annet kraftkonsumet til kraftkrevende industri og kraftkonsumet i våre nordligste fylker er unntatt.

For hver MWh den Elsertifikatpliktige har omsatt/forbrukt i 2012 til pliktig konsum, må den Elsertifikatpliktige kjøpe 0,03 Elsertifikater, for å kunne overføre dem vederlagsfritt til staten den 1. april 2013 gjennom annulleringsprosessen i NECS.

Sammen med nettselskapene er de Elsertifikatpliktige pålagt rapporteringsplikter innen gitte frister som sørger for at beregningsrelevant volum rapporteres inn på de pliktiges konti i NECS for hvert kvartal.

Antatt samlet Elsertifikatplikt for 2012 i Norge er ca 2,2 TWh. Norske leverandører må dermed kjøpe ca. 2 200 000 Elsertifikater, mens tilbudet fra norsk side i 2012 i prinsippet har vært ca 190 000 Elsertifikater. De resterende om lag 2 010 000 Elsertifikatene (om ikke flere) må kjøpes fra Sverige. Dersom det legges til grunn en pris på NOK 171,34 per Elsertifikat, tilsier kvoteplikten for 2012 en kostnad, eller skatt om man vil) på ca. NOK 376 948 000. Også dette beløpet vil øke i årene fremover, i takt med økningen i kvoteplikt og forventet økning i kvotepris.

2.4 Tilblivelse, omsetning og annullering av Elsertifikater

Tilblivelse
Et Elsertifikat blir formelt til ved at en Elsertifikatberettiget melder sin produksjon til NECS. For hver rapporterte MWh utsteder NECS et Elsertifikat med nummer og dato, og legger den inn på den berettigedes konto i NECS.

Lov om Elsertifikater forutsetter «løpende» rapportering og at registrering skal skje «uten ugrunnet opphold». Ved oppstart i 2012 utstedte NECS sertifikater ukentlig basert på den underliggende ukentlige rapportering i henhold til avregningsforskriften § 5-4. Det viste seg imidlertid nødvendig å harmonisere utstedelsen med den måten dette håndteres på i Sverige, som hadde et etablert system i Cesar som man anser at det er viktig å samhandle med. Den praksis som er etablert er derfor at månedlig produksjon rapporteres inn til NECS noen dager etter utløpet av en kalendermåned. Etter utløpet av produsentenes klagefrist finner utstedelse sted mellom den 15. og 17. i den påfølgende måned. Eksempelvis har produksjonen for desember 2012 medført utstedelse av Elsertifikater den 17. januar 2013. Fra og med registreringstidspunktet er Elsertifikatet mulig å omsette elektronisk på NECS.

Omsetning
Enhver som ønsker å handle i Elsertifikater (typisk meglere og tilbydere av administrative tjenester knyttet til Elsertifikatene) kan registrere konto (eventuelt flere konti) i NECS, uten å være Elsertifikatberettiget eller Elsertifikatpliktig.

Elsertifikater omsettes foreløpig bilateralt ved inngåelse av avtaler om overdragelser mellom aktørene direkte. Betingelser for overdragelser er ikke lovregulert i forholdet mellom partene. Energi Norge har imidlertid laget utkast til standardavtaler for omsetning av Elsertifikater som er publisert på Energi Norges nettsider.

Overdragelser meldes elektronisk til hhv. NECS og Cesar. Overdragelsen registreres i aktørenes konti. NECS publiserer overdragelsenes tidspunkt og pris i rapporter som er tilgjengelig på Statnetts nettsider.

Til tross for bestemmelser i Elsertifikatforskriften om løpende tilgjengelighet av informasjon om omsatt volum og priser, kan man ikke si at NECS fungerer som en markedsplass som gir løpende sanntidsinformasjon om markedsprisen på Elsertifikater. Det tar tid fra omsetning finner sted til den registreres og publiseres. Det nærmeste man kommer løpende oppdatert informasjon er p.t. prinsinformasjon som legges ut av større aktører og meglere, som på www.skm.se. En markedsplass er imidlertid under lansering, i det Nasdaq OMX planlegger en offisiell handelsplass for norsk-svenske Elsertifikater i løpet av første halvår 2013.

Annullering
Alle Elsertifikatpliktige skal ha minst en konto i NECS, den såkalte primærkonto.

Den 1. april 2013 må de Elsertifikatpliktige inneha det antall Elsertifikater på sin primærkonto i NECS som svarer til sertifikatplikten for det rapporterte «beregningsrelevante» volum i 2012. Per denne dato annulleres Elsertifikater for 2012.

Dersom man ikke har tilstrekkelig antall sertifikater på sin primærkonto på dette tidspunktet, påløper et gebyr tilsvarende 150 % av volumveid gjennomsnittspris etter priser som er registrert i Cesar og NECS i perioden 1. april 2012 til 31. mars 2013. Når man i januar 2013 kan observere en volumveid gjennomsnittlig pris for kalenderåret 2012, vil denne i liten grad reflektere hva man kan forvente at denne prisen vil bli, fordi en stor andel av 2012 volumet ble omsatt i mars. Det er grunn til å vente et tilsvarende bilde i år, dvs. at volumveid gjennomsnittlig pris for perioden 1. april 2012 til 31. mars 2013 i stor grad vil påvirkes av omsetningen i mars 2013.

Det er ikke satt noen nedre grense for Elsertifikatplikt. En aktør med svært liten beregningsrelevant omsetning/forbruk av kraft vil således være omfattet. For disse kan man tenke seg at kostnadene ved å følge opp plikten til kjøp og annullering av sertifikater overstiger det 50 % tillegg som ilegges ved manglende oppfølging av sertifikatplikten, og at det kan fremstå som økonomisk hensiktsmessig å velge gebyr fremfor å ta omkostningene ved kjøp og annullasjon av ett, eller bare noen få, sertifikater.

2.5 Noen betraktninger vedrørende klassifisering av Elsertifikatene

Kontohold i NECS medfører gebyr til Statnett, der gebyrstrukturen er knyttet til innestående på konto. Videre vil det påløpe administrative kostnader, enten internt eller eksternt.

Det er flere aktører som selger administrative tjenester for forvaltning av Elsertifikatene, eksempelvis av tjenestetilbydere som Axpo Nordic (tidligere EGL Nordic) og ECOHZ, som tilbyr kontoføring, løpende markedsinformasjon og bistand ved handel av sertifikatene, herunder meglertjenester. Noen tilbyr også ulike former for rapporteringsstøtte.

Man vil også se eksempler på at lokale kraftselskaper tilbyr «sine» små lokale kraftprodusenter en pakkeløsning som omfatter kjøp av produksjonen, håndtering og kjøp av opprinnelsesgarantier og Elsertifikater i en pakke.

2.6 Politisk risiko

Ordningen har ikke en innebygget mekanisme som sørger for at utstedt volum vil samsvare med pliktig volum, hverken innenfor et gitt år eller sett over Elsertifikatenes påtenkte levetid, heller ikke på tvers av grensene mellom Norge og Sverige. Om volumene kommer til å matche eller avvike (om det utstedes for få eller for mange sertifikater ifht behovet) vil prinsipielt sett bero på tilfeldigheter, eventuelt vil myndighetsbestemte fremtidige endringer av ordningen kunne påvirke forholdet. Aktørenes forventninger til hva forholdet vil være mellom disse størrelsene, med andre ord; vurdert risiko for at sertifikater vil kunne falle bort ubrukt i 2036 alternativt ikke vil være tilgjengelig for erverv når behovet oppstår, vil for det første påvirke prisen og risikoen ved handel i sertifikatene, og indirekte ordningens mulighet for å realisere sitt formål.

Dersom man tar på alvor myndighetenes ambisjoner om at ordningen skal gi en bestemt økning i fornybar kraftproduksjon, må man forvente at omfang av leverandørenes kvoteplikt, som er det parameter som myndighetene lettest kan påvirke, vil bli justert for å utløse tilstrekkelige investeringsinsentiver. Dette kan bli aktuelt dersom omfanget av ordningens beskatnings- og bevilgningseffekt viser seg ikke å være tilstrekkelig til å nå formålet, og den politiske vilje er til stede.

2.7 Oppsummering og refleksjon

Av beskrivelsen ovenfor ser vi at Elsertifikatets sentrale funksjon er å være medium for overføring av penger fra pliktige til berettigede, og at annulleringsprosessen er dokumentasjon for at så har skjedd. Utover de finansielle egenskapene har Elsertifikater ingen egenverdi for eierne, verken ved utstedelse, i eiertiden eller ved annulleringen.

Sertifikatene eksisterer kun elektronisk på en NECS-konto, og kan anvendes til å gjøre opp en forpliktelse. Slik sett har Elsertifikatene egenskaper som kan sammenlignes med penger og NECS-kontoen kan sammenlignes med en bankkonto. Pengers sentrale egenskap er videre at de kan anvendes til oppgjør av forpliktelser; som lovlig betalingsmiddel regner man vanligvis middel for oppgjør av finansiell forpliktelse som tillates i loven eller anerkjennes av et juridisk system som gyldig oppgjør av en forpliktelse. Det er nettopp en særskilt egenskap ved Elsertifikatene at de ved lov er etablert som lovlige oppgjørsmåte for en forpliktelse overfor det offentlige.

Forskjellen mellom sertifikater og penger er at de ikke kan brukes til oppgjør av finansielle forpliktelser i sin alminnelighet, men kun anvendes til oppgjør av denne spesifikke forpliktelsen. Men, som vi har konstatert, er det særlige oppgjøret kun et bevis på at den underliggende finansielle forpliktelsen til å finansiere ny fornybar produksjon er oppfylt av den forpliktede.

3 Regnskapsmessig behandling

3.1 Internasjonale regnskapsstandarder (IFRS)

3.1.1 Hva er et Elsertifikat i regnskapsmessig forstand?
Elsertifikater tilfredsstiller eiendelsdefinisjonen under IFRS. Det foreligger imidlertid usikkerhet knyttet til hvilken standard den regnskapsmessige behandlingen av Elsertifikater faller inn under. Det eksisterer heller ikke en gjeldende veiledning til hvordan disse skal behandles.

Elsertifikater (som også går under benevnelsen «grønne sertifikater») har flere likhetstrekk med utslippsrettigheter (for eksempel CO2-kvoter) som er underlagt et «cap and trade» program («emission rights»). IFRS’ standardsetter (IASB) utga i 2004 en veiledning til regnskapsføring av utslippskvoter (IFRIC 3 Emission rights), hvor det ble lagt til grunn at utslippskvoter er immaterielle eiendeler. IFRIC 3 ble imidlertid trukket tilbake da mange mente fortolkningen ville medføre store forskjeller i presentasjon og periodisering av mottatte og kjøpte rettigheter (eiendelen) på den ene siden, og forpliktelsen til å tilbakelevere rettighetene for annullering på den andre. I ettertid har IASB plassert problemstillingen på sin «research agenda» uten å angi fremdriftsplan for prosjektet.

I mangel av autorativ veiledning, har det utviklet seg ulik praksis for regnskapsføring av utslippskvoter. I energibransjen klassifiseres typisk utslippskvoter som varelager eller immaterielle eiendeler. Vi mener at både klassifikasjon som varelager og som immateriell eiendel kan forsvares for utslippskvoter, forutsatt at behandlingen gjennomføres konsistent over tid, er rimelig basert på forventet bruk av utslippsrettighetene, og det gis god og transparent noteinformasjon om behandlingen.

Det er mange likhetstrekk mellom utslippskvoter og Elsertifikater, både når det gjelder at de gis i form av tilskudd og brukes som oppgjør for forpliktelsen, samt at de kan handles fritt i markedet. På denne bakgrunn mener vi at praksisen for klassifikasjon av utslippskvoter også bør legges til grunn for Elsertifikater innenfor den norske ordningen. En forventer derfor at sertifikater som holdes for salg klassifiseres som varelager. Når det gjelder sertifikater som holdes for å dekke opp for egen forpliktelse klassifiseres disse normalt som immaterielle eiendeler.

Vi er kjent med at enkelte argumenterer for at Elsertifikater er å betrakte som valuta (kontanter) iht. IAS 32.11a. I så fall ville Elsertifikater tilfredsstille definisjonen av en finansiell eiendel, og omfattes av virkeområdet til IAS 39 Finansielle instrumenter – innregning og måling og IAS 32 Finansielle Instrumenter - presentasjon. Vi deler ikke dette synet. For å kunne anses som valuta (kontanter), mener vi blant annet at betalingsmiddelet må aksepteres generelt som betalingsmiddel i samfunnet. Vi kan ikke se at Elsertifikater har denne egenskapen.

I det følgende redegjør vi for hva vi mener er akseptabel regnskapsmessig behandling av Elsertifikater innenfor IFRS, både for henholdsvis mottaker av Elsertifikat og Elsertifikatpliktig på den ene siden, og for aktør som kjøper og selger Elsertifikater for handelsformål/trading. I en del tilfeller vil begge typer forretningsmodell forekomme i ett og samme selskap, med den konsekvens at Elsertifikatene innregnes og måles forskjellig avhengig av formålet med disse (i hvilken forretningsmodell de faller inn under). Foretakene må holde oversikt over transaksjoner og beholdninger av Elsertifikater slik at de regnskapsføres i henhold til den modellen de er tiltenkt.

Avslutningsvis kommenteres forskjeller mot norsk god regnskapsskikk.

3.1.2 Mottaker av Elsertifikater
Det er kraftprodusenten som, gitt at visse vilkår tilfredsstilles, mottar Elsertifikater (mottakeren). Mottaker kan også ha Elsertifikatplikt knyttet til eget uttak av kraft eller eget salg av kraft til sluttbrukere. Hvorvidt Elsertifikatmottakeren også har Elsertifikatplikt eller ikke, kan ha betydning for valg av regnskapsmessig løsning. Begge situasjoner beskrives nedenfor.

Første gangs innregning
IAS 20 Regnskapsføring av offentlige tilskudd og opplysninger om offentlig støtte regulerer regnskapsmessig behandling og opplysninger om offentlige tilskudd. Etter vår vurdering, faller tildelte Elsertifikater inn under definisjonen av offentlig støtte som en støtte fra offentlige myndigheter i form av overføring av ressurser som motytelse for oppfyllelse av visse vilkår og omfattes således av IAS 20.
Etter IAS 20 behandles tildeling av sertifikater som et tilskudd. Tilskuddet innregnes normalt til virkelig verdi, men IAS 20.23 tillater også at ikke-monetære tilskudd og dets relaterte eiendel (som i dette tilfellet er Elsertifikatet) innregnes til nominelt beløp. Innregning til virkelig verdi skjer når det er rimelig sikkert at foretaket vil oppfylle vilkårene for tilskuddet og tilskuddet vil bli mottatt, med motpost i immateriell eiendel/varelager (se over).

Etter den norske ordningen, opparbeides retten til Elsertifikater i takt med kraftproduksjonen. Av administrative grunner vil det imidlertid gå noe tid fra kraften blir produsert, til produsenten mottar Elsertifikatene. I perioden fra produksjon og frem til faktisk tildeling av sertifikatene, regnskapsføres det en fordring på staten. Ved faktisk mottak av rettighetene gjøres fordringen opp og erstattes med sertifikatene.

Periodisering av tilskuddet
Etter IAS 20.12 resultatføres inntekten «…over de regnskapsperiodene som er nødvendig for å sammenstille dem med de tilknyttede kostnadene som de er ment å kompensere for på systematisk grunnlag». Periodiseringen av inntekten vil derfor avhenge av hvilken kostnad denne «er ment å kompensere for».

Formålet med ordningen er å bidra til økt produksjon av elektrisk energi fra fornybare energikilder (Lov om Elsertifikater § 1). Videre er det produksjonen av kraft fra godkjent tilgang av fornybar kapasitet som utløser rett til å motta Elsertifikater, og ny fornybar kapasitet er således en forutsetning for å få bli godkjent for mottak av Elsertifikater. Det kan således argumenteres for at tildeling forutsetter nye investeringer, og at tilskuddet er betinget av og således må være ment å kompensere for investeringsutgiften. Isolert trekker dette i retning av å anse ordningen som et investeringstilskudd som er knyttet til avskrivbare eiendeler. Tilskuddet er imidlertid betinget av produsert volum, og det er derfor etter vår vurdering neppe grunnlag for å regnskapsføre estimert fremtidig tilskudd på tidspunkt for godkjennelse av anlegget. Konsekvensen av å behandle tilskuddet som et investeringstilskudd, ville være at tildelte rettigheter balanseføres i takt med produksjonen over 15 år enten som utsatt inntekt (IAS 20.26), eller som en løpende justering av eiendelens balanseførte verdi (IAS 20.27). Tilskuddet vil så periodiseres systematisk i takt med avskrivningene på det aktuelle anlegget. Slik Elsertifikatordningen er strukturert gir dette en lite praktikabel løsning og den gir regnskapsmessig utilsiktede konsekvenser.

På en annen side er tilskuddet betinget av produsert kraft, og tildeles når kraften er produsert. Det kan dermed argumenteres for at det er produksjon og ikke investeringsutgiften som utløser rett til sertifikater. Antallet tildelte sertifikater og tidspunkt for tildeling er utelukkende avhengig av volum produsert kraft. Tilskuddet er således uavhengig av hvilke av de alternative energikildene en benytter (Lov om energisertifikater § 7), og dermed uavhengig av kostnadsstruktur og investeringsutgifter. Av loven fremgår det heller ikke noe direkte omtale av hvilke type kostnader tilskuddet er «ment å kompensere for». Ordningen bærer således preg av å være et generelt tilskudd til produksjon av fornybar energi, uten at vi kan se at dette er direkte betinget av eller knyttet opp mot investeringsutgiftene som sådan. Det faktum at anlegget må være godkjent for å få rett på sertifikater, er en betingelse for et tilskudd rettet utelukkende mot ny kapasitet i fornybar energi og er således like relevant uavhengig av om tilskuddet blir gitt som investeringstilskudd eller som et driftstilskudd. Denne løsningen vil være regnskapsmessig enkel å praktisere og gir etter vår vurdering en bedre periodisering.

På bakgrunn av ovennevnte, mener vi at det kan forsvares å behandle tilskuddet som et driftstilskudd knyttet til produksjon. Det enkelte foretak må ta stilling til hvilket prinsipp de mener bør legges til grunn for periodisering av tilskuddet. Prinsippet må beskrives i note og anvendes konsistent over tid.

Som nevnt over tillater IAS 20.23 også at ikke-monetære tilskudd og dets relaterte eiendel (som i dette tilfellet er Elsertifikatet) innregnes til nominelt beløp. Konsekvensen av dette blir at det ikke innregnes noe i balansen og inntektsføringen av tilskuddet utsettes til tidspunkt for realisasjon av sertifikatet. I praksis ser vi at Elsertifikater innregnes til nominelt beløp i tilfeller hvor mottaker også har plikt til å levere Elsertifikater, og hvor foretaket ser mottatte Elsertifikater og Elsertifikatforpliktelsen (i den grad de dekkes av mottatte Elsertifikater) i sammenheng, dvs. at det ikke regnskapsføres en forpliktelse i den grad den dekkes av mottatte Elsertifikater(en netto-gjeld tilnærming). Dette er nærmere beskrevet under som «netto-syn».

Etterfølgende måling av Elsertifikat under IAS 2
Elsertifikater klassifisert som varelager regnskapsføres løpende til laveste av anskaffelseskost og netto realisasjonsverdi med resultatføring av eventuelt verdifall. Netto realisasjonsverdi vil normalt være markedspris på balansedag redusert for estimerte salgskostnader. Anskaffelseskost følger av IAS 20 (se over) og vil derfor være enten virkelig verdi ved første gangs innregning eller nominell verdi. Varekost beregnes ved bruk av FIFO-metoden (first-in, first-out) eller veid gjennomsnittlig anskaffelseskost. Gevinst ved salg presenteres som omsetning.

Etterfølgende måling av Elsertifikater under IAS 38
Elsertifikat klassifisert som immaterielle eiendeler regnskapsføres til kost eller etter revalueringsmetoden iht. IAS 38. Ved bruk av kostmetoden, vil kost følge av første gangs innregning iht. IAS 20 (se over). Ved bruk av kostmetoden vil det ikke være relevant med avskrivning av Elsertifikater. Derimot vil det være nødvendig å vurdere behov for nedskrivning etter IAS 36 «Verdifall på eiendeler» ved indikasjoner på verdifall.

IAS 38 åpner for å benytte revalueringsmodellen som alternativ til kostmodellen for immaterielle eiendeler som omsettes i et aktivt marked1. I skrivende stund anser vi markedet for spot handel i Elsertifikater som aktivt. Modellen innebærer at Elsertifikatene føres til virkelig verdi med fradrag av eventuelle senere avskrivninger og eventuelle senere akkumulerte tap ved verdifall. Økning i balanseført verdi som følge av verdiregulering innregnes i andre inntekter og kostnader («utvidet resultat») og akkumuleres i egenkapitalen som verdireguleringsreserve. En negativ verdiregulering resultatføres i den grad den ikke reverserer tidligere positive verdireguleringer, og tilsvarende skal reversering av tidligere resultatførte negative verdireguleringer også resultatføres. Valg av modell er et prinsippvalg. Vi oppfatter at denne modellen er svært lite brukt.

Ved salg av Elsertifikater som har vært ført etter kostmodellen, skal det beregnes gevinst eller tap på tidspunkt for fraregning av Elsertifikatene som netto salgsvederlag fratrukket bokførte verdier. Tap eller gevinst resultatføres netto. Det er ikke adgang til å klassifisere gevinsten som driftsinntekt. Tilordning av anskaffelseskost er ikke direkte regulert i IAS 38, men det vil være nærliggende å se hen til IAS 2 og benytte de samme prinsipper som ved tilordning i varelager. Har foretaket benyttet revalueringsmodellen, vil akkumulert verdistigning føres mot utvidet resultat uten å bli resultatført (resirkulering), mens tap ved realisasjon føres mot resultatet (nedskrivning). Under IFRS vil derfor valg av modell for måling av Elsertifikatene (kost-modellen eller revalueringsmodellen) få betydning for om en verdistigning realisert ved salg føres over resultatregnskapet eller over utvidet resultat.

3.1.3 Regnskapsmessig behandling for den Elsertifikatpliktige
Elsertifikatplikten oppstår gjennom eget forbruk eller ved salg av kraft til sluttbruker og skal, etter gjeldende ordning, gjøres opp ved innlevering av et antall Elsertifikater til annullering den 1. april basert på antall MWh brukt/omsatt året før. Antall sertifikater per MWh er fast, men prisen er variabel ettersom sertifikatene må kjøpes i markedet.

Forpliktelsen
Forpliktelsen til å innlevere Elsertifikater som oppstår ved salg av kraft til sluttbruker er en forpliktelse som faller innenfor IAS 37 Provisions, contingent liabilities and contingent assets. Etter IAS 37 innregnes forpliktelsen når hendelsen som skaper forpliktelsen har inntrådt. For Elsertifikater i Norge innebærer dette at forpliktelsen til å innregne Elsertifikater oppstår på transaksjonstidspunktet for den kraftomsetningen som genererer Elsertifikatplikt. Forpliktelsen måles til beste estimat på de utgifter som kreves for å gjøre opp den eksisterende forpliktelsen på balansedagen. Beste estimat på forpliktelsen vil være markedspris på balansedagen multiplisert med antall Elsertifikatpliktig MWh. Forpliktelsen måles til beste estimat også ved etterfølgende måling av forpliktelsen. Verdiendringene resultatføres løpende.

Eiendelen
Med mindre Elsertifikatpliktig også er mottaker av Elsertifikater, må foretaket kjøpe sertifikatene i markedet. Beholdningen regnskapsføres i tråd med IAS 2 eller IAS 38 avhengig av foretakets valgte regnskapsprinsipp (se over).

I stedet for å anskaffe Elsertifikater, kan virksomheten inngå kontrakter på fremtidig kjøp av Elsertifikater med fysisk oppgjør. Den regnskapsmessige behandlingen av slike kontrakter beror på formålet med kontraktsinngåelsen. Er kontrakten anskaffet for å dekke opp egen Elsertifikatforpliktelse, vil kontrakten normalt omfattes av eget bruk unntaket i IAS 39.5, og vil derfor ikke innregnes med mindre det er en tapskontrakt omfattet av IAS 37.

Netto-syn
Dersom den Elsertifikatpliktige benytter kostmodellen for måling av Elsertifikatbeholdningen, og samtidig måler Elsertifikatforpliktelsen til verdien av oppgjøret på balansedagen, vil selskapet kunne få en regnskapsmessig «mismatch» mellom balansestørrelsene og mellom periodisering og bruk av ulike linjer i resultatregnskapet. Dette var også hovedkritikken som til slutt medførte at IFRIC 3 ble trukket (separat regnskapsføring av de ulike elementene). Da IFRIC 3 ble trukket tilbake, ble det etablert ulike praktiske løsninger, herav løsninger som innebærer et regnskapsmessig netto-syn hvor en ser på eiendel og forpliktelse i sammenheng.

Antakelig kan man benytte den samme tilnærming for Elsertifikater som for utslippskvoter.

Netto-synet kan regnskapsføres på to forskjellige måter. Det ene alternativet er å innregne den delen av forpliktelsen som dekkes gjennom egen beholdning av Elsertifikater til balanseført verdi av Elsertifikatbeholdningen. Foretak som benytter dette alternativet har gjerne balanseført verdi på Elsertifikatbeholdningen tilsvarende nominell verdi på tildelte sertifikater pluss kost for kjøpte sertifikat. Denne regnskapsføringen er begrunnet i adgangen til å innregne tilskudd til nominell verdi og at samme verdi må kunne legges til grunn for den del av forpliktelsen som dekkes av de tildelte sertifikatene, da disse utgjør beste estimat på forpliktelsen etter IAS 37. Alternativt kan beholdningen av Elsertifikater måles på samme måte som forpliktelsen så lenge beholdningen er lavere eller lik forpliktelsen. Begrunnelsen for dette er at tilskuddet betraktes som en refusjon (reimbursement right) under IAS 37.

3.1.4 Kjøp og salg av Elsertifikater for handelsformål («trading»)
Elsertifikater kjøpt for handelsformål vil normalt klassifiseres som varelager etter IAS 2, og måles til laveste av anskaffelseskost og netto salgsverdi med resultatføring av verdifall. Anskaffelseskost tilordnes ved FIFO-metoden (first-in, first-out) eller gjennomsnittlig anskaffelseskost. I henhold til IAS 2.3b) kan meglere/tradere alternativt måle beholdningen av Elsertifikater løpende til virkelig verdi redusert for salgskostnader med verdiendringer over resultat.

Finansielle derivater med sertifikater som underliggende, vil løpende måles til virkelig verdi over resultat iht. IAS 39 (med mindre kontrakten anvendes som sikringsinstrument). Tilsvarende gjelder for kontrakter med fysisk oppgjør hvor disse inngås med handel / trading som formål.

3.1.5 Valg av prinsipp
Som nevnt, oppfatter vi at det etter IFRS foreligger flere ulike metoder for regnskapsføring av Elsertifikater. I mangel på mer detaljert veiledning, må derfor det enkelte foretak velge regnskapsprinsipp i tråd med IAS 8. Regnskapsprinsipper, endringer i regnskapsmessige estimater og feil.

3.2 God regnskapsskikk i Norge (NGAAP)

Som for IFRS, eksisterer det ikke spesifikk veiledning til regnskapsføring av Elsertifikater under NGAAP.

Etter vår vurdering, vil den skisserte behandlingen i punkt 4.1.1 til 4.1.4 i det alt vesentligste også kunne legges til grunn innenfor NGAAP. Regnskapsloven og god regnskapsskikk er imidlertid etter vår oppfatning til hinder for enkelte av løsningene. I det følgende nevner vi hvilke norske standarder som gjelder og gjennomgår de viktigste forskjellene mot IFRS.

3.2.1 Regnskapsmessig behandling for mottaker av Elsertifikater
Som under IFRS, er det mye som taler for at regnskapsmessig behandling av mottak av Elsertifikater faller innenfor regnskapsstandard som regulerer offentlige tilskudd, under NGAAP NRS 4 Offentlige tilskudd.

Etter NRS 4 regnskapsføres tilskudd ved førstegangs innregning til verdien av tilskuddet på transaksjonstidspunktet. Det er ikke adgang til å innregne tilskuddet til nominell verdi, som etter IAS 20.

På samme måte som under IFRS, mener vi at mottatte Elsertifikater kan klassifiseres som varelager eller immateriell eiendel. Dersom Elsertifikatene klassifiseres som immateriell eiendel, er det imidlertid etter NRS 19 Immaterielle eiendeler ikke anledning til å benytte revalueringsmetoden som etter IAS 38.

3.2.2 Regnskapsmessig behandling for den Elsertifikatpliktige

Forpliktelsen
Forpliktelsen til å innlevere Elsertifikater som oppstår ved salg av kraft til sluttbruker er en forpliktelse som faller inn under NRS 13 Usikre forpliktelser og betingede eiendeler. Regnskapsføringen vil være sammenfallende med beskrivelsen under IFRS.

Eiendelen
Dersom Elsertifikatene er klassifisert som immateriell eiendel, er det ikke anledning til å bruke revalueringsmetoden.

Forward kontrakter på fremtidig kjøp av Elsertifikater vil ikke regnskapsføres med mindre det blir snakk om en tapskontrakt omfattet av NRS 13. Dette sammenfaller med den regnskapsmessige behandlingen av eget-bruk kontrakter under IFRS som nevnt over.

Netto-syn
Som drøftet under omtalen av IFRS over kan netto-synet regnskapsføres på to forskjellige måter. Etter vår vurdering er det utfordrende å se for seg hjemmelen for et netto-syn som innebærer regnskapsføring av tildelte sertifikater til nominell verdi under NGAAP (se over).

3.2.3 Kjøp og salg av Elsertifikater for handelsformål («trading»)
Elsertifikater kjøpt for handelsformål klassifiseres som varelager etter NRS 1 Varer. Beholdningen måles til laveste verdis prinsipp. NRS 1 åpner ikke for å måle beholdningen til virkelig verdi for megler/trader virksomhet slik tilfellet er under IAS 2.

Finansielle derivater med Elsertifikater som underliggende regnskapsføres iht. NRS 18 Finansielle Instrumenter til laveste verdis prinsipp. Om NASDAQ OMX skulle tilby forwardkontrakter på kjøp og salg av Elsertifikater, skal disse måles til virkelig verdi da vilkårene i RL § 5-8 vil være tilfredsstilt.

4 Skattemessig behandling

4.1 Utstedte sertifikater er skattepliktig inntekt for kraftprodusenter

I forarbeidene til lov om Elsertifikater, Prop. 101 L (2010-2011) er det i punkt 7.3 gjort rede for hvordan departementet legger til grunn at Elsertifikatene skal behandles skattemessig.

Det er i proposisjonen vist til at Elsertifikatene forutsettes å være lett omsettelige. Det legges til grunn at kraftprodusentenes mottak av et Elsertifikat i seg selv er en «fordel» vunnet ved virksomhet, som kommer til beskatning ved mottaket. Det legges altså til grunn at mottak av et Elsertifikat er noe mer enn en inntektsmulighet for mottakerne; dvs. at mottak av Elsertifikater i seg selv representerer en aktuell inntekt.

Det må dermed legges til grunn at utstedte Elsertifikater kommer til beskatning på produsentenes hånd som alminnelig inntekt med sin omsetningsverdi på periodiseringstidspunktet.

Videre vil slik inntekt inngå i grunnrenteskattepliktig inntekt, i den grad det aktuelle produksjonsanlegget er grunnrenteskattepliktig.

Inntekten skal dessuten tilordnes den som skattemessig er klassifisert som eier av det aktuelle anlegget, uavhengig av eventuelle avtaler om utleie kraftverk som gir leietaker disposisjonsrett over opptjente sertifikater knyttet til kraftverket.

Vil skal se nærmere på problemstillinger knyttet til tidspunkt for inntektsføring og verdsettelse av sertifikatene. Vi ser også på tidspunkt for fradragsføring av Elsertifikatplikt, og hvordan handel med Elsertifikater må behandles. Det reiser seg dessuten et særlig spørsmål om kostnader knyttet til deltagelse i ordningen er fradragsberettiget i grunnrenteinntekt.

4.2 Tidfesting av Elsertifikater som inntekt for produsenter

4.2.1 Innledning
Det heter i proposisjonen at både innvinning og periodisering av Elsertifikater som utstedes skal anses å finne sted på det tidspunktet Elsertifikatet registreres i NECS.

Standpunktet er ikke begrunnet med at dette er resultatet av en anvendelse av de alminnelige prinsipper for innvinning og periodisering av inntekter, men er begrunnet med administrative hensyn både for skattemyndigheter og skattyter. Vi har valgt å se nærmere på Elsertifikatene med utgangspunkt i vanlige skatterettslige prinsipper for innvinning og periodisering av inntekt.

4.2.2 Innvinning
De nærmere kriterier for hva som medfører skattemessig innvinning av fordeler vunnet ved virksomhet er ikke lovregulert, men følger i prinsippet av en tolkning at skatteloven § 5-1, som pålegger skatteplikt for virksomhetsinntekter. Tidspunktet for innvinning er det tidspunktet man avgjør hvem fordelen skal tilordnes og hvorvidt personen og inntektsarten er omfattet av norsk skatteplikt. Når det på grunnlag av dens egenskaper legges til grunn at mottak av et Elsertifikatet i seg selv er en fordel (og ikke bare inntektsmulighet), er det neste spørsmålet når fordelen er opptjent av en skattyter etter § 5-1.

Elsertifikater kan enten betraktes som fordeler som innvinnes innenfor skattyters egen økonomi, det vil si verdier som oppstår på skattyters hånd uten å ha noen sammenheng med transaksjoner med utenforstående, på linje med varer som produseres i en bedrift. Overført på Elsertifikater skulle innvinning da skje når retten til fordelen oppstår, dvs. i takt med den kraftproduksjonen som gir rett til sertifikater. Alternativet måtte være å se på Elsertifikater som fordeler som innvinnes fra tredjemann (her staten), ved å se det slik at lov om Elsertifikater enten gir skattyter en ensidig ytelse (bevilgning) i takt med produksjonen. Ved en slik innfallsvinkel blir Elsertifikater en ensidig ytelse som man får rett til ved registrering av anlegget som Elsertifikatberettiget.

Etter vårt syn må innvinning av Elsertifikater for produsentene anses som fordeler som innvinnes innenfor skattyters økonomi på grunnlag av lov om Elsertifikater. Innvinningen skjer da i takt med at det finner sted produksjon som gir rett til sertifikater. Vårt syn er at innvinning av Elsertifikatene ved anvendelse av alminnelige skatterettslige prinsipper finner sted løpende i takt med kraftproduksjonen, og i prinsippet uavhengig av tidspunktet for registrering av sertifikatene i NECS.

4.2.3 Periodisering
Periodisering av inntekt er regulert av skatteloven § 14-2. Periodiseringstidspunktet er avgjørende for hvilket inntektsår, og med hvilken skattesats og hvilken verdi, inntekten tas til beskatning.

Skatteloven § 14-2 lyder:

«Med mindre annet er bestemt, skal en fordel tas til inntekt i det året da fordelen tilflyter skattyteren. Fordeler som innvinnes ved overføring fra andre, tas til inntekt når skattyteren får en ubetinget rett til ytelsen.»

Også her reiser det seg i prinsippet spørsmål om fordelen (Elsertifikatet) oppstår innenfor skattyters økonomi eller innvinnes ved overføring fra andre (her: staten). Dersom den oppstår innenfor skattyters økonomi, er det etter ordlyden avgjørende når fordelen «tilflyter» skattyter. Fordeler som oppstår ved produksjon av eiendeler anses normalt å tilflyte skattyter i takt med produksjonen. Ved overføring fra andre periodiseres ensidige ytelser når retten til dem oppstår. (Dersom man alternativt skulle legge til grunn at Elsertifikatene innvinnes fra staten som en ensidig ytelse, må det legges til grunn at Elsertifikatloven § 10 første ledd gir produsentene retten til Elsertifikater i takt med sin produksjon. Innsending av dokumentasjon for produksjonen og registreringen av sertifikatet må sees på som administrasjon og bokføring av fordelene, og ikke som selvstendige betingelser for at retten til sertifikater skal oppstå.)

Uavhengig av om man legger til grunn den ene eller andre innfallsvinkel, tilsier vanlige periodiseringsprinsipper således at Elsertifikater periodiseres i takt med den berettigedes produksjon av kraft.

Å anse utstedte sertifikater som både innvunnet og periodisert på tidspunkt for registrering i NECS kan tilsynelatende fremstå som en pragmatisk tilnærming som eksempelvis er lett å etterprøve og praktisere med utgangspunkt i utskrifter fra NECS, slik departementets standpunkt er begrunnet i proposisjonen.

Departementet hadde imidlertid neppe sett for seg at registreringen i praksis ville skje med gjennomsnittlig forsinkelse på en måned, slik praksis beskrives i punkt 2 ovenfor. Som det fremgår av punkt 3 ovenfor er det mye som taler for at regnskapsførsel vil måtte bygge på en løpende inntektsføring av sertifikater i takt med produksjonen. Løsningen fører derfor til en forskjell mellom regnskapsmessig og skattemessig rapportering mht. antall sertifikater som inntektsføres per år. Ulik periodisering mht. hvor mange sertifikater som er opptjent i et år vil for de fleste formål øke heller enn å redusere kompleksiteten i rapporteringen.

Med utgangspunkt i departementets uttalelser må det imidlertid inntil videre kunne legges til grunn som forsvarlig praktisering av reglene dersom en produsent velger å legge til grunn at den skattemessige periodiseringen av utstedte Elsertifikater følger registreringen i NECS, med den konsekvens av Elsertifikater som knytter seg til produksjonen i desember 2012 først beskattes i 2013.

Det bør gis opplysning i selvangivelsen om hvilket periodiseringsprinsipp som er fulgt.

Som det vil fremgå nedenfor, vil valg av prinsipp kunne få betydning ikke bare for tidspunktet for betaling av skatt, men også for inntektens størrelse, ettersom verdien på ulike tidspunkter i 2012 har variert betydelig.

Særlig viktig kan periodiseringsspørsmålet bli for sertifikatpliktige som er i grunnrenteskatteposisjon i relasjon til Elsertifikatinntektene. Etterfølgende verdistigning/verditap som realiseres ved salg av Elsertifikater vil kun inngå i alminnelig inntekt. I den grad verdien stiger fra produksjonstidspunktet til utstedelsestidspunktet vil dermed grunnlaget for grunnrenteskatt øke dersom periodiseringstidspunktet settes til det seneste tidspunktet.

4.3 Nærmere om skattemessig verdsettelse av utstedte sertifikater

Omsetningsverdien forutsettes i proposisjonen å være tilgjengelig hos registerfører under henvisning til reglene som er satt for publisering av omsetning og priser for NECS. Av praktiske hensyn forutsettes den satt til et gjennomsnitt av den aktuelle dagens priser på NECS. I proposisjonen var det videre varslet at man ville vurdere å fastsette en regel om slik verdsettelse av utstedte Elsertifikater. Så langt er det ikke fastsatt noen slik verdsettelsesregel.

Som det fremgår av punkt 2 ovenfor, har imidlertid informasjon om omsetningspriser på NECS knyttet til et gitt tidspunkt i 2012 kun vært tilgjengelig ca. en ukes tid i etterkant av omsetningen, og registrerte priser svinger mye, med store avvik knyttet til samme transaksjonsdato. Omsetningsvolumet på NECS har videre vært lavt, og enkelte dager manglet helt, se statistikken som er publisert på necs.statnett.no. Med den innfallsvinkelen som anbefales i proposisjonen kan verdsettingen bli nokså tilfeldig, og neppe i tråd med et prinsipp om verdsettelse til reell markedsverdi. Det er i proposisjonens uttalelser ikke tatt hensyn til at hoveddelen av omsetningen i markedet foregår over Cesar, og at de svenske reglene ikke har pålagt Cesar noen plikt til å registrere omsetningstidspunkt, derimot synes omsetningen som publiseres på Cesar å være knyttet til dato for registrering. Det er imidlertid registrert et betydelig større antall transaksjoner på Cesar, se statistikken som er publisert på elcertifikat.svk.se

For 2012 synes det som om de fleste aktører er enige om at prisene som løpende oppgis på nettsiden til det svenske meglerforetaket Svensk Kraftmäkling er det som oppfattes å være nærmest en gjeldende markedspris, med det forbehold at prisene her gjelder levering av 5 000 sertifikater og derfor ikke alltid er oppnåelig for mindre volumer. Når det prinsipielt sett er omsetningsverdien som skal legges til grunn for beskatningen kan det således synes som om SKM-prisen er den riktige prisen. Et praktisk spørsmål ved rapporteringen nå i 2012 er imidlertid om historiske priser nå lar seg innhente fra SKM henført til hver enkelt dag i 2012.

Vi anbefaler således at SKM-prisen legges til grunn som markedsverdi ved fastsettelse av skattepliktig inntekt for mottatte Elsertifikater i den grad informasjon om denne er tilgjengelig og anvendelig, og at man ellers legger til grunn gjennomsnittpriser på Cesar og NECS på eller nærmest mulig periodiseringstidspunktet.

Fremgangsmåten som er valgt for verdsettelse av utstedte Elsertifikater bør begrunnes og beskrives i et vedlegg til selvangivelsen

4.4 Elsertifikatplikt er fradragsberettiget

4.4.1 Innledning
Som det fremgår av punkt 2 ovenfor, har levering og forbruk av kraft i løpet av 2012 medført at de Elsertifikatpliktige har pådratt seg plikt til å anskaffe Elsertifikater på 3 % av beregningsrelevant volum, som skal leveres vederlagsfritt tilbake til staten på oppgjørsdagen 1. april 2013.

Ved den skattemessige behandling reiser det seg spørsmål om de Elsertifikatpliktiges utgiftsføring av Elsertifikatplikten. Motstykket til spørsmålene som er drøftet ovenfor om innvinning og periodisering av inntekter, er nedenfor spørsmålet om når utgifter er oppofret og periodisert av den Elsertifikatpliktige.

4.4.2 Fradragsrett etter hovedregelen om utgifter i virksomhet
Slik proposisjonen er formulert synes departementet å ha sett bort fra Elsertifikatpliktens tilknytning til kraftomsetningsvirksomhet (og andre virksomheter plikten gjelder for) ved vurdering av hvilke regler som gjelder for klassifisering og periodisering av kostnader for de Elsertifikatpliktige. I følge proposisjonen er det nemlig ikke lagt til grunn at det foreligger fradragsrett for utgifter til oppfyllelse av slik plikt etter hovedregelen i skatteloven § 6-1, som gir rett til fradrag for kostnad som er pådratt for å erverve, vedlikeholde eller sikre skattepliktig inntekt. Derimot er det lagt til grunn at fradragsrett vil foreligge etter § 6-2, jfr. § 9-2, dvs. som tap ved realisasjon av formuesobjekt.

En slik klassifisering av kostnader som påløper ved oppfyllelse av plikt til levering av Elsertifikater, som altså kan sammenlignes med en skatte- eller avgiftsplikt på den virksomhet sertifikatplikten knytter seg til, kan ikke være riktig. Kostnader til oppfyllelse av en plikt som har en slik direkte sammenheng med den aktuelle virksomhet som sertifikatplikten har til omsetning av kraft, må være fradragsberettiget kostnad ved virksomheten etter hovedregelen i § 6-1.

4.4.3 Periodisering
Kostnader periodiseres etter skatteloven § 14-2 som lyder:

«Med mindre annet er bestemt, skal en kostnad fradras i det året da det oppstår en ubetinget forpliktelse for skattyteren til å dekke eller innfri kostnaden. Det ses bort fra plikt til å utføre, unnlate eller tåle noe i framtiden.»

Bestemmelsens første punktum lovfester i utgangspunktet realisasjonsprinsippet som prinsipp for tidfesting av kostnader. I utgangspunktet realiseres en kostnad ved etableringen av en ubetinget forpliktelse til å dekke en kostnad, dvs. en juridisk forpliktelse som man ikke kan fri seg fra, et tidspunkt som er uavhengig av når forpliktelsen faktureres og forfaller til betaling. Elsertifikatloven pålegger de Elsertifikatpliktige en bindende forpliktelse til overføring av Elsertifikater til staten, som oppstår i det øyeblikk kraften omsettes og forbrukes. Som utgangspunkt er Elsertifikatforpliktelsen således periodisert på dette tidspunktet når realisasjonsprinsippet legges til grunn.

Spørsmålet er da om plikten til å annullere Elsertifikater er en såkalt realforpliktelse, en plikt til å prestere noe annet enn penger. I så fall utsettes periodiseringen etter annet punktum (populært kalt Lex Shell). For realforpliktelser er det med utgangspunkt i annet ledd og dennes forhistorie antatt at det ikke er etablering av forpliktelsen overfor den tilgodesette som er avgjørende, men at tidfestingen av kostnaden skal baseres på det tidspunktet forplikten til å dekke de faktiske kostnadene oppstår i forbindelse med oppfyllelse av realforpliktelsen.

Den konkrete historiske bakgrunnen for bestemmelsen passer i liten grad til en forpliktelse som knytter seg til levering av dokumentasjon for finansielt oppgjør av en forpliktelse. Som det fremgår av punkt 2 er Elsertifikatets sentrale funksjon er å være medium for overføring av penger fra pliktige til berettigede, mens annulleringsprosessen kun er dokumentasjon for at så har skjedd. Skattemessig sett er det ingen grunn til å vurdere forpliktelser til å betale penger som måles via konstruksjonen Elsertifikater som annerledes enn forpliktelser som måles direkte i penger. Vårt syn er derfor at Elsertifikatforpliktelsen må periodiseres løpende i takt med at forpliktelsen oppstår.

I og med at ingen helt ut parallell problemstilling har vært vurdert tidligere i skattemessig sammenheng, vil det nødvendigvis være usikkert om et slikt standpunkt kan føre frem.

Departementets vurdering av spørsmålet i forarbeidene til Elsertifikatloven er uansett mangelfull, ettersom man har oversett forpliktelsens tilknytning til virksomhet både i relasjon til fradragsretten og til periodiseringen. Vi kan ikke se at løsningene som må legges til grunn for handelen i sertifikater har betydning for løsningen av periodiseringsspørsmålene hva gjelder forpliktelsen.

Dersom man legger til grunn at Elsertifikatplikt er en realforpliktelse som omfattes av § 14-2 annet punktum, ville løsningen måtte bli at fradragsretten oppstår når selskapet pådrar seg kostnader til erverv av Elsertifikater som forutsettes forbrukt ved annullering.

Periodisering knyttes i så fall til det tidspunktet man pådrar seg pengeforpliktelser for å oppfylle realforpliktelsen, og det måtte da være det tidspunktet man faktisk erverver Elsertifikater som skal annulleres. Resultatet blir da at periodiseringen vil følge skattyters valg mht. tidspunkt for anskaffelse av Elsertifikater; dog slik at tidfestingen ikke kan finne sted før oppofrelsen, det vil si at periodiseringen tidligst kan finne sted i takt med levering av Elsertifikatpliktig kraftleveranse.

(Heller ikke dette alternativet fører til den løsningen som svarer til departementets standpunkt i proposisjonen som er fradragsføring ved annulleringen. Det ville etter vår oppfatning være en selvmotsigelse dersom man samtidig la til grunn at en plikt målt i Elsertifikater ikke periodiseres etter første punktum fordi det er realforpliktelse og at det ikke er faktiske utgifter til anskaffelse av dem som er kostnadene ved oppfyllelse av en realforpliktelse men derimot oppgjøret av dem – fordi de i seg selv har pengers verdi.)

Legger man til grunn at Elsertifikatplikt ved periodiseringen må likestilles med en plikt til å betale penger, blir løsningen at Elsertifikatplikten periodiseres i takt med levering og forbruk av pliktig kraft, og dermed en symmetrisk behandling av utstedelsen av sertifikater og Elsertifikatplikt. Etter vår oppfatning taler de reelle hensyn for en symmetrisk behandling av utstedelse og plikt.

I og med at ingen helt ut parallell problemstilling har vært vurdert tidligere i skattemessig sammenheng, vil det nødvendigvis være usikkert om et slikt standpunkt kan føre frem.

Ettersom det sannsynligvis vil bli tale om store beløp for den enkelte Elsertifikatpliktige, vil den økonomiske effekten av utsatt periodisering av fradragene potensielt kunne bli betydelige i tiden fremover. Dette kan innebære at det vil være hensiktsmessig å utfordre det synspunktet som er lagt til grunn av departementet, og at man allerede ved utarbeidelsen av selvangivelsen for 2012 legger til grunn at det er fradragsrett for påløpte Elsertifikatforpliktelser, verdsatt med utgangspunkt i Elsertifikatprisen på leveringstidspunktet for kraften.

Det anbefales at man redegjør i selvangivelsen for hvilket prinsipp som er lagt til grunn for periodisering av Elsertifikatforpliktelsen.

4.4.4 Skattemessig behandling av kostnader ved deltagelse i Elsertifikatordningen
I proposisjonen heter det at kostnader som knytter seg til erverv og eierskap av Elsertifikater generelt må aktiveres som en del av inngangsverdien på Elsertifikatet og kommer til fradrag i forbindelse med realisasjonen av dette. Med dette synspunktet overser man at Elsertifikater opptrer på tre forskjellige måter for skattyterne, dels som inntekt i seg selv, dels som kostnad, og dels som omsetningsgjenstand. For den som utelukkende handler med Elsertifikater er standpunktet uproblematisk, men for de berettigede og de pliktige er det tvilsomt om standpunktet er riktig.

For de berettigede er Elsertifikatene som opptjenes på grunnlag av produksjonen i seg selv en inntekt som er knyttet til kraftproduksjonen. Kostnader som er pådras for å erverve denne inntekten må være fradragsberettiget etter hovedregelen i skatteloven § 6-1, og fradrag for kostnadene vil således måtte periodiseres løpende etter hvert som kostnadene pådras.

Tilsvarende vil kostnader som er knyttet til oppfyllelse av Elsertifikatplikt ha tilknytning til den Elsertifikatpliktige virksomheten, dvs. kraftomsetningsvirksomheten, og kostnadene vil periodiseres når plikten til å betale de aktuelle kostnadene oppstår, det vil si uten aktiveringsplikt sammen med de sertifikatene som (før eller senere) anskaffes for å oppfylle forpliktelsen.

I blandet virksomhet, der det både opptjenes og/eller omsettes og/eller forbrukes sertifikater må det i prinsippet skilles mellom kostnader som knytter seg til opptjening av Elsertifikater, oppfyllelse av Elsertifikatplikt, og omsetning av Elsertifikater.

For kostnader som er relevante for flere formål, herunder gebyrer til Statnett for NECS-konto samt bistand til kontoføring og rapportering, må det foretas en skjønnsmessig allokering etter alminnelige allokeringsprinsipper.

4.4.5 Særlig om fradrag for kostnader i grunnrenteinntekt
For grunnrenteskattepliktige reiser det seg spørsmål om kostnader som er knyttet seg til kraftinntekt i form av Elsertifikater er fradragsberettigede i grunnrenteinntekten.

Av skatteloven § 18-3 (3) a) 1 følger det at «ordinære driftskostnader som regulært følger av kraftproduksjonen» er fradragsberettiget i grunnrenteinntekten, mens «salgs-, overførings eller finanskostnader» ikke kan trekkes fra. Verken i lovforarbeider eller i litteraturen er det uttalt noe om grensedragningen mellom disse som kan anses som relevant for vurderingen av utgifter til utstedelse av Elsertifikater på grunnlag av den aktuelle kraftproduksjonen.

Elsertifikatene inngår som nevnt innledningsvis i grunnrenteskattepliktig produksjonsinntekt. Utgifter som pådras for å sikre utstedelsen av dem må da være å anse som regulære driftsinntekter knyttet til kraftproduksjonen, og således være fradragsberettiget på linje med andre produksjonskostnader.

Kostnader som pådras til markedsføring og salg av Elsertifikatene må antagelig holdes utenfor som «salgskostnad».

Skillelinjene her må bli tilsvarende det som er trukket opp ovenfor mht løpende fradragsrett og aktiveringsplikt på Elsertifikatene, ved at det må skilles mellom kostnader som allokeres til opptjening av sertifikatene og kostnader som allokeres til omsetningen av dem.

4.5 Kjøp og salg av (handel med) Elsertifikater

For så vidt gjelder kjøp og salg av Elsertifikater, herunder kostnader forbundet med dette, vil Elsertifikatene følge de alminnelige reglene om aktiveringsplikt for kostnader og periodisering av gevinst/tap som gjelder for realisasjon av formuesobjekter generelt.

I NECS har hvert enkelt sertifikat et individuelt nummer. Man kan også ha flere konti i NECS. Ved handel er det konkrete Elsertifikater som omsettes individuelt. Ved annullering er det likeledes konkrete sertifikater som overføres til primærkonto for annullering som blir annullert. Man må således foreta individuell allokering av anskaffelsespris (og anskaffelsestidspunkt når det er relevant) til de Elsertifikatene som henholdsvis omsettes og annulleres.

For Elsertifikatberettigede vil inngangsverdien på mottatte sertifikater settes til verdien som legges til grunn ved inntektsføringen. Ved senere omsetning foretas et ordinært gevinstoppgjør basert på faktiske utgangsverdi, og gevinsten periodiseres på tidspunktet for realisasjon av Elsertifikatet.

For Elsertifikatplikt klegger vi som sagt til grunn at plikten periodiseres i takt med pliktig levering og forbruk av kraft med et beløp som svarer til markedsverdien av et Elsertifikat på det tidspunktet forpliktelsen oppstår, dvs. at plikten periodiseres løpende i løpet av året før annullering. Det innebærer at det for Elsertifikatpliktige må foretas et gevinst/tapsoppgjør for så vidt verdien av sertifikater har endret seg i perioden fra man pådro seg sertifikatplikten til den gjøres opp per 1. april året etter. Fradragsført beløp knyttet til sertifikatplikten i 2012 vil måtte behandles som utgangsverdi ved realisasjon av sertifikater i forbindelse med annulleringen i 2013, mens inngangsverdien settes til aktiverte kostnader ved anskaffelse av sertifikatene som annulleres. Gevinst/tap ved annulleringen vil periodiseres i 2013.

(Dersom man alternativt skulle legge til grunn at Elsertifikatplikten er en realforpliktelse, med den konsekvens at periodiseringen av fradraget skulle følge tidspunktet man pådrar seg faktiske utgifter til dekning av forpliktelsen, blir derimot løsningen at man fradragsfører anskaffelseskostnaden på de Elsertifikater som skal annulleres i 2013 i det året man konkret anskaffet sertifikater for annullering, med utgangspunkt i de konkrete anskaffelsesprisene og anskaffelsestidspunktet for de sertifikater som faktisk blir annullert.)

4.6 Valutaspørsmål

Sertifikatene omsettes hovedsakelig med priser fastsatt i SEK, og i noen grad i NOK og EUR. Det forventes at omsetningen i fremtiden hovedsakelig vil foregå i EUR når markedsplassen etableres. Det må således tas stilling til hvordan valutaelementet skal behandles.

Dersom man kom til at Elsertifikater fullt ut var å regne som betalingsmidler på linje med penger i skattemessig forstand, måtte følgen bli at valutaposisjonen knyttet til Elsertifikatene behandles tilsvarende som for betalingsmidler ellers, dvs. med separat beskatning av valutaelementet.

Hovedregelen for øvrig er integrert beskatning av valutaelementet, dvs. at inn- og utgangsverdi fastsettes i NOK på periodiseringstidspunktet, og uten at valutaelementet skilles ut til særskilt gevinst/tapsoppgjør.

Det foreligger likhetstrekk mellom Elsertifikater og betalingsmidler som vi mener er av betydning for periodisering av fradragsretten, jfr. over. Vi antar imidlertid at det fører for langt å likestille dem med betalingsmidler i enhver sammenheng, og at det derfor må være riktig med en integrert beskatning av valutalelementet, dvs. at kursen Elsertifikatene handles i omregnes til NOK på periodiseringstidspunktene for hhv. utstedelse, plikt, erverv og realisasjon.

5 Avgiftsmessig behandling

Merverdiavgift er en alminnelig omsetningsavgift på endelig forbruk av varer og tjenester.

Departementet har i proposisjonen lagt til grunn at Elsertifikatene vil bli ansett som en avgiftspliktig tjeneste etter merverdiavgiftsloven. Det fører i hovedsak til at inngående avgift som knytter seg til denne virksomheten vil kunne løftes av for de avgiftspliktige virksomhetene. På den annen side vil Elsertifikatplikten i seg selv kunne føre til økte kraftpriser og dermed økt merverdiavgift for sluttbrukere av kraft.

For så vidt gjelder avgiftsmessig klassifisering av Elsertifikatene kunne man prinsipielt sett reise spørsmål om Elsertifikater i avgiftsmessig sammenheng er å anse som et betalingsmiddel eller et finansielt instrument, og derfor unntatt fra loven etter merverdiavgiftsloven § 3-6 c, d eller e).

Merverdiavgiftsloven § 3-6 lyder:

«Omsetning og formidling av finansielle tjenester er unntatt fra loven, herunder

c) utføring av betalingsoppdrag

d) omsetning av gyldige betalingsmidler
e) omsetning av finansielle instrumenter og lignende

Spørsmålet om en sertifikatordning i kraftmarkedet er utredet tidligere, før ordningen med Elsertifikater ble aktuell. Elsertifikatordningen ble den gang av politiske grunner ikke gjennomført. I forbindelse med denne første utredningen syntes avgiftsmyndighetene å helle i retning av at sertifikatene var «finansielle instrumenter».

I forbindelse med forarbeidene til dagens sertifikatordning er spørsmålet kommentert konkret, og departementets konklusjon synes å bygge mer på en praktisk tilnærming enn en analyse av begrepet «finansielle tjenester». Det fremheves blant annet at det er sterk sammenheng med den underliggende kraftomsetningen. Elektrisk kraft er i merverdiavgiftsloven legaldefinert som en «vare» jfr. mval. § 1-3 (1) b). Videre ble det vektlagt at det i Sverige er slik at omsetning av sertifikater på dette området er avgiftspliktig, og at løsningen bør være lik i dette markedet.

Forståelsen av begrepet «betalingsmidler» er etter forvaltningspraksis i henhold til merverdiavgiftsloven i utgangspunktet knyttet til lov om finansavtaler og finansoppdrag og definisjonene i dennes § 12. Det omfatter innskudd og kreditt i finansinstitusjon eller «e-penger» der innskudd motsvares av kreditt som kan benyttes til oppgjør, jfr. finansieringsvirksomhetsloven § 4c-1.

I sertifikattilfellet skjer pengestrømmen fra Elsertifikatpliktig til Elsertifikatberettiget (eventuelt via mellommann) som et ordinært pengeoppgjør, som vederlag for Elsertifikatet. Merverdiavgiftssystemet er transaksjonsbasert, og fokuset er sterkt knyttet til leveranse mot vederlag der hver transaksjon sees isolert. Elsertifikatene skal derfor neppe vurderes som «gyldige betalingsmidler» eller «finansielle instrumenter» etter merverdiavgiftslovens regler.

Det må således legges til grunn at handel med Elsertifikater være en avgiftspliktig virksomhet underlagt registreringsplikt. Avgiftspliktige virksomheter, herunder kraftomsetningsvirksomheter og de fleste andre avtakere av Elsertifikater, vil normalt ha fradragsrett for inngående merverdiavgift på innkjøpte Elsertifikater. Forutsetningen er at sertifikatene anskaffes til bruk i avgiftspliktig virksomhet. Manglende fradragsrett vil kun være aktuelt for forbrukere som kjøper kraft direkte fra kraftprodusent som ikke selv driver avgiftspliktig virksomhet, noe som neppe er særlig praktisk, men som i prinsippet kan forekomme.

Vi antar at bransjen i tråd med proposisjonen har lagt til grunn at handel med Elsertifikater er avgiftspliktig. Nettoproveny til staten som følge av dette er isolert sett null eller negativt når man tar hensyn til meglervirksomhet som ved registreringen får fradragsrett for alle anskaffelser til virksomheten, og legger til grunn at El sertifikater ikke eller i svært liten grad omsettes i siste ledd til andre enn avgiftspliktige.

Elsertifikatplikten vil imidlertid medføre en økt kostnad for de sertifikatpliktige virksomhetene. Denne økte kostnaden må prises inn i det merverdiavgiftspliktige kraftsalget til forbrukere, og vil medføre at avgiftsgrunnlaget i dette omsetningsleddet øker. Dermed vil sertifikatordningen indirekte føre til merverdiavgiftsøkning for forbrukerne. Denne effekten kommenterte også finansminister Sigbjørn Johnsen på spørsmål fra stortingsrepresentant Halleland i 2010.

Selve utstedelsen av Elsertifikater skjer uten vederlag, og det vil derfor ikke påløpe merverdiavgift ved utstedelsen. Tilsvarende vil det ikke påløpe merverdiavgift ved annullering av Elsertifikater, ettersom denne transaksjonen tilsvarende finner sted uten vederlag.

Departementet antar videre at Elsertifikater må anses som en fjernleverbar tjeneste, og derfor kan omsettes avgiftsfritt til næringsdrivende hjemmehørende i utlandet, mens næringsdrivende og offentlig virksomhet hjemmehørende i merverdiavgiftsområdet må beregne merverdiavgift ved kjøp av Elsertifikater fra utlandet (omvendt avgiftsplikt, eller snudd avregning). Det er i denne sammenheng uten betydning at Elsertifikatet er utstedt i Norge eller Sverige, eller om Elsertifikatkontoen er registrert i NECS eller Cesar. Det avgjørende for hvorvidt reglene om snudd avregning kommer til anvendelse er hvor henholdsvis selger og kjøper er «hjemmehørende» etter merverdiavgiftsloven § 3-30.

Clearing
For 2012 har omsetningen som det fremgår ovenfor vært bilateral. Når og dersom det etableres en markedsplass i regi av Nasdaq OMX, må det legges til grunn at El sertifikater i stor utstrekning vil omsettes ved hjelp av clearing.

Ved omsetning av klimakvoter er clearingmotparten ansett for å tre inn som part i avtalen. Det foreligger ingen uttalelse for el-sertifikater, men den samme løsningen antas å måtte legges til grunn.

Finansielle instrumenter knyttet til Elsertifikater er unntatt fra merverdiavgift. Kun dersom de går til fysisk oppgjør skal det beregnes avgift.

1Under IAS 38.8 fremkommer definisjon av et aktivt marked som «….et marked der samtlige av følgende vilkår foreligger a) enheten som omsettes i markedet, er ensartede, b) villige kjøpere og selgere kan vanligvis finnes til enhver tid, og c) prisene er tilgjengelige for allmennheten.» Som følge av implementering av IFRS 13 fra og med den 1. januar 2013 erstattes ovennevnte definisjon med følgende: «Active market is a market in which transactions for the asset or liability take place with sufficient frequency and volume to provide pricing information on an ongoing basis.”

 

 

Var denne siden nyttig?