Perspektiv

Plattform-fadeser tilsvarer fire forsvarsbudsjetter

174 milliarder kroner i dagens kroneverdi. Så stor er den samlede budsjettsmellen på norsk sokkel siden årtusenskiftet.

Det viser beregninger vi har utført i oppdrag fra Sysla. Dette er penger som staten langt på vei dekker inn, og som kunne vært brukt til andre formål i stedet.

I Nordsjøen, 110 kilometer sørvest for Egersund, står Yme-plattformen, en av Norges største industriskandaler. Plattformen skal fjernes og hugges opp på Lutelandet i Sogn og Fjordane, før den har produsert et eneste fat olje.

Og i Nord-Norge venter man fortsatt på Goliat. Den flytende plattformen skulle vært på plass i Barentshavet for to år siden, men står fortsatt parkert på verftet i Korea. Prislappen har steget med over 14 milliarder kroner. Likevel utgjør overskridelsene på Yme og Goliat bare en liten andel av kostnadsblemmene til oljeselskapene de siste årene.

Vi har sett på samtlige oljeutbygginger som har vært oppført i statsbudsjettene fra 2000 til 2013. Oljeselskapenes opprinnelige kostnadsoverslag (plan for utbygging og drift– Pud) er sammenlignet med summene som er oppgitt det siste året prosjektene er rapportert inn. Det vil normalt være like før feltene settes i produksjon. Totalt er 96 prosjekt tatt med i beregningene.

Kostnadsoverskridelsene er på rundt 18 prosent, men kan muligens være langt høyere. Det er fordi endelig regnskap ikke er klart før en stund etter ferdigstillelse.

174 milliarder kroner tilsvarer rundt fire forsvarsbudsjetter, og er mer enn det årlige rammetilskuddet til alle landets kommuner og fylkeskommuner. Det utgjør omtrent hva det vil koste å bygge fergefri E39 mellom Kristiansand og Trondheim.  Her ble den totale kostnadsrammen satt til 150 milliarder kroner i 2013. Den gjelder fortsatt, men justeres for prisstigning, ifølge Olav Ellevset, prosjektleder for fergefri E39 i Vegdirektoratet. Den norske skatteordningen sikrer staten 78 prosent av oljeselskapenes inntekter, men gjør også at oljeselskapene kan skrive av 78 prosent av alle investeringene på sokkelen. Dermed er det i praksis skattebetalerne som dekker det meste av kostnadssprekkene til selskapene.

Det er særlig de store og kompliserte prosjektene som oljeselskapene mister styringen på, viser analysen. Selv om to tredjedeler av alle oljeprosjektene i perioden er blitt dyrere enn planlagt, står de åtte prosjektene som har de største overskridelsene for nesten 80 prosent av total-summen.  Disse prosjektene er Ormen Lange (operatør: Norsk Hydro), Snøhvit LNG1 (Statoil), Valhall videreutvikling (BP), Åsgårdkjeden (Statoil), Skarv (BP), Yme (Talisman), Alvheim (Marathon) og Goliat (Eni).

At oljeutbygginger ender med å bli langt dyrere enn det Stortinget forutsatte er ikke noe nytt. Allerede på 90-tallet ble det satt ned et offentlig investeringsutvalg som skulle se på smellene. Jevnlig omtales enkeltprosjekter der kostnadene er løpt løpsk.  I fjor høst gjennomgikk Oljedirektoratet fem prosjekter som nylig var, eller skulle ha kommet i produksjon. Konklusjonen var at dårlig planlegging fra oljeselskapenes side var hovedgrunnen til at prosjektene ble langt dyrere enn beregnet. Det samme ble konstatert for femten år siden.  Beslutningsgrunnlagene har i urovekkende grad vist seg å være urealistiske, het det i investeringsutvalgets rapport fra 1999. Også flere internasjonale undersøkelser viser at store olje- og gassutbygginger svært ofte sprekker på både tid og kostnader.

En del av overskridelsene vil være innenfor de feilmarginene som oljeselskapene selv oppgir. Noen av de ekstra utgiftene er også investeringer som gjør det mulig å ta opp mer olje, og dermed øke inntjeningen og den totale lønnsomheten i prosjektene.

I de tilfellene der man både sprekker på budsjett og tid, og oljeprosjektene heller ikke leverer de volumene som er antatt, vil verditapet være mye større. Dette har vi ikke gått inn på i denne analysen, men er tema som det definitivt burde vært sett nærmere på. Det blir for enkelt å legge hele skylden for overskridelsene på oljeselskapene. Politikerne må også ta ansvar.

Myndighetene bør etablere grundige og formelle sjekk-punkter tidlig i plan-prosessene. Jo større og mer komplekse utbyggingene er, jo viktigere er det å forstå risikoen og usikkerheten i prosjektene. Når planene for drift og utbygging presenteres for Stortinget, er det ofte for sent å gripe inn.  I tillegg mener han at man ikke bare må granske prosjektene som går galt.

Det finnes en rekke svært gode prosjekter på norsk sokkel, der både budsjett og tidsskjema holder.  Vi burde bruke tid på systematisk å lære fra dem som gjør det bra.

En lignende artikkel er publisert på sysla.no.

Beregningen som er foretatt på oppdrag fra Sysla, er beregnet slik: Datagrunnlaget er 96 pågående prosjekter på norsk sokkel i perioden 2000-13. Pågående prosjekter blir årlig publisert og oppdatert med siste estimater, og sammenlignet med inflasjonsjustert PUD/PAD i Stortingsproposisjon 1. Dette vil kun være indikative tall da endelig prosjektregnskap ikke vil være klart før en stund etter oppstart. 

I 2000-2013 var det utbygginger til en total verdi av 908 milliarder kroner. Samlede overskridelser var på 160 mrd kroner (nominelle tall). Omregnet til 2013-kroner (inflasjonsjustert) blir dette 174 milliarder kroner. Justert for kapitalkostnad på 10 prosent blir beløpet 261 milliarder kroner. Kilder: OED, Statoil, Oᴀshore.no,  Deloitte 

Var denne siden nyttig?