Gjennomføring av MiFID II og MiFIR i norsk rett

Artikkel

Gjennomføring av MiFID II og MiFIR i norsk rett

MiFID II og MiFIR skal nå implementeres i norsk rett, noe som skaper nye utfordringer. Finanstilsynet har fastsatt to forskrifter på verdipapirmarkedsområdet som er utformet tilsvarende regelverket i henholdsvis MiFID II og MiFIR. Disse trer i kraft 1. januar 2018.

Direktiv 2014/65/EU om markeder for finansielle instrumenter (MiFID II) og forordning nr. 600/2014 om markeder for finansielle instrumenter (MiFIR) ble vedtatt i EU våren 2014, og fastsetter blant annet krav til verdipapirforetakenes organisering og deres utøvelse av virksomhet, krav om tillatelse for regulerte markeder, rapporteringsforpliktelser for å forhindre markedsmisbruk, opplysningsplikter om handel i aksjer og bestemmelser om opptak av finansielle instrumenter til handel på regulerte markeder.

Hovedformålene med de nye reglene er mer transparente og velfungerende markeder og økt investorbeskyttelse, og norske verdipapirforetak og regulerte markeder vil underlegges de samme krav som foretak i EU.

MiFID II og MiFIR er et resultat av EU-kommisjonens gjennomgang av MiFID, hvor målsettingen har vært å styrke reguleringen av markedet for finansielle instrumenter. Den 20. februar 2017 la Verdipapirlovutvalget frem sitt lovforslag. Lovutvalget har lagt vekt på at den norske lovteksten i større grad bør nærme seg direktivteksten, slik at det også vil gjøres endringer uten at det innebærer materieller endringer.

Implementeringen vil medføre en rekke endringer, både med hensyn til organisering, tillatelser, virksomhetsutøvelse, produkthåndtering, gjennomføring av transaksjoner på handelsplasser, samt plikt til offentliggjøring av opplysninger om ordre og handler for alle typer finansielle instrumenter.

Finanstilsynet fastsatte den 9. november en midlertidig forskrift som hjemler regler tilsvarende deler av innholdet i MiFID II og MiFIR. Forskriften skulle tre i kraft 3. januar 2018. Forskriften ble imidlertidig opphevet etter relativt kort tid, og to nye forskrifter har blitt utformet; forskrift om verdipapirforetak, regulerte markeder, datarapporteringstjenester og handel i varederivater og utslippskvoter (MiFID II-forskriften) og forskrift om regler tilsvarende forordning om markeder for finansielle instrumenter (MiFIR-forskriften). Disse vil tre i kraft 1. januar 2018.

Nedenfor fremheves enkelte områder hvor de nye forskriftene vil ha særlig betydning.

Unntak fra konsesjonsplikt innsnevres

Unntak fra konsesjonsplikt blir gjennom de nye forskriftene innsnevret for foretak som driver egenhandel i varederivater. Finanstilsynet vil utforme et informasjonsskriv om vurderingskriterier knyttet til foretak som kan være omfattet av konsesjonsplikt. Dersom foretaket vil trenge konsesjon oppfordres foretak å søke om dette innen 1.april 2018.

Nye handelsplasser og datarapportering

Organisert handelsfasilitet (OHF) – MiFID II innfører en ny type handelsplass i tillegg til de regulerte markedsplassene som foreligger etter norsk rett. I dag foreligger det regulerte handelsplasser og multilaterale handelsplasser. OHF defineres som en handelsplass som ikke er et regulert marked eller en MTF hvor det foreligger mangfoldig tredjepartshandel i obligasjoner, strukturelle finansielle produkter, utslippskvoter eller derivater.

Det innføres regulering av datarapporteringstjenester for å legge til rette for effektiv informasjonsdeling av handelsdata fra handelsplasser eller OTC. For disse tjenestene innføres det egen regulering av virksomhet og tjenesteleveranse. Datarapporteringstjenester deles inn i tre ulike typer foretak:

  • Godkjente offentliggjøringsordninger (APA) – er foretak som sørger for at verdipapirforetak og systematiske internaliserere (SI) rapporterer handelsinformasjon for handler som skjer OTC i finansielle instrumenter som også handles på handelsplass.
  • Konsoliderte offentliggjøringssystemer (CTP) – henter handelsinformasjon fra handelsplasser og APAer og samler informasjonen slik at den kan brukes av markedsoperatører.
  • Godkjente rapporteringsordninger (ARM) – foretak som tilbyr tjenester knyttet til transaksjonsrapportering etter MiFIR.

Investeringsrådgivning

MiFID II-forskriften innfører et skille mellom uavhengig investeringsrådgivning og ikke-uavhengig investeringsrådgivning. Dersom foretaket opplyser at det yter uavhengig investeringsrådgivning stilles det blant annet krav til rådgiverens sammensetning av produktutvalg er diversifisert utfra for eksempel type og utsteder, herunder begrensninger i forhold til tilknytning til foretaket, samt seleksjonsprosessen av finansielle instrumenter og håndtering av vederlag mottatt fra andre enn kunden (se nærmere under).

Informasjon til kunder

Det påkreves betydelig med informasjon til kunden etter MiFID II-forskriften. Informasjonen skal være korrekt, ikke-villedende og balansert. Det stilles videre blant annet krav om hvilken informasjon som skal gis i forkant av ytelse av investeringsbeslutninger samt informasjon i forbindelse med tjenester som leveres som «pakker».

Kostnader

Distribusjonskostnader

Foretak som driver uavhengig investeringsrådgivning kan ikke motta og beholde vederlag fra andre enn kunder. Et relevant eksempel i denne forbindelse vil være håndtering av distribusjonshonorar ved distribusjon av verdipapirfond. Etter ny ordlyd skal slike returprovisjoner overføres til kunden. Det foreligger et unntak knyttet til slik videreformidling av vederlag i henhold til mindre naturalytelser dersom det gis tilstrekkelig informasjon og disse tilsvarer kravene i forskriften.

Sanksjonsmuligheter

Det er få endringer knyttet til Finanstilsynets håndhevelse av de nye regelverkene. Den viktigste nyheten som blir introdusert gjennom MiFID II er knyttet til Finanstilsynets adgang til å midlertidig forby verdipapirforetak å være medlem eller deltaker på regulert marked og MHF eller kunde av OHF, samt at forskriftene gir Finanstilsynet adgang til å ilegge foretakene administrative gebyrer.

Uklarheter

På enkelte områder kan det foreligge uoverensstemmelser mellom gjeldende verdipapirhandellov og de nye forskriftene. Dette gjelder muligens Finanstilsynets adgang til å ilegge administrative gebyrer som nevnt ovenfor. I tilfeller hvor det foreligger motstrid vil verdipapirhandelloven ha forrang. Dette innebærer at forskriften på enkelte områder ikke vil ha virkning før verdipapirhandelloven endres.

Ytterligere regler

Det er ventet at ytterligere regler om blant annet betaling for analyse vil utarbeides og implementeres fortløpende.

Var denne siden nyttig?