Artikkel

Brudd på byggherreforskriften får ikke privatrettslig virkning mellom partene

I en ny entrepriserettslig dom (HR-2022-1120-A) har Høyesterett vurdert hvilke virkninger brudd på byggherreforskriften vil få. Høyesterett konkluderte med at brudd på byggherreforskriften ikke får privatrettslig virkning mellom partene.

Publisert 19.10.2022

Sakens bakgrunn

Saken gjaldt entreprenørens oversittelse av flere dagmulktbelagte delfrister i en entreprisekontrakt.

I forbindelse med anlegging av ny hovedveg mellom Os og Bergen, inngikk Statens vegvesen og Veidekke Entreprenør AS en kontrakt basert på NS 8406. Ferdigstillelsesfristen for prosjektet ble satt til 31. august 2020. Kontrakten innehold også 11 dagmulktbelagte delfrister.
Veidekke Entreprenør AS fullførte arbeidene innen ferdigstillelsesfristen, men var under prosjektet forsinket for fire av de 11 delfristene.

Underveis i prosjektet sendte Veidekke Entreprenør AS endringsordre til Statens Vegvesen med krav om fristforlengelse på grunn av geologiske forhold for de fire delfristene som tvisten gjaldt. Statens vegvesen avslo kravet. Veidekke Entreprenør AS havnet derfor i forsinkelse for fire dagmulktbelagte delfrister. På bakgrunn av dette reiste Veidekke Entreprenør AS negativt fastsettelsessøksmål for Bergen tingrett med påstand om at staten ikke kunne gjøre de fire delfristene, samt ferdigstillelsesfristen gjeldende.

Bergen tingrett konkluderte med at brudd på byggherreforskriftens § 5 ikke fikk privatrettslige virkninger, og tok heller ikke stilling til spørsmålet om det var avsatt for kort byggetid for prosjektet. Dommen ble anket til lagmannsretten. Lagmannsretten kom under tvil til at det forelå brudd på byggherreforskriften § 5, men at dette uansett ikke fikk privatrettslige virkninger mellom partene. Avgjørelsen ble igjen anket til Høyesterett, der spørsmålet for Høyesterett var om eventuelle brudd på byggherreforskriftens § 5 skulle tillegges privatrettslig virkning. Et flertall på fire dommere kom til at delfristene i kontrakten måtte holdes og at brudd på byggherreforskriften § 5 ikke fikk privatrettslig virkning mellom partene. Spørsmålet om det var satt av for kort byggetid etter byggherreforskriftens § 5 ble ikke behandlet.

Flertallet ga Statens vegvesen medhold

Høyesterett vurderte Veidekke Entreprenør AS sin påstand om at delfristene måtte kunne forlenges, opp mot de ulike grunnlagene som ble anført.

Det første spørsmålet for Høyesterett var om de dagmulktbelagte delfristene kunne settes til side som følge av at de var i strid med Kong Christian Den Femtis Norske Lov 5-1-2. Loven slår fast at avtaler skal holdes, med mindre de er lovstridige. Høyesterett fremhevet at spørsmålet måtte avgjøres gjennom en tolkning av den enkelte lov, og kom i dette tilfellet til at Norske Lov 5-1-2 og læren om privatrettslig ugyldighet ikke ga grunnlag for å sette til side eller revidere delfristene i kontrakten. Begrunnelsen for dette var blant annet at offentlig tilsynslovgivning i utgangspunktet ikke har privatrettslige konsekvenser og at det ikke var holdepunkter i kontrakten for at lovgiver har ment at brudd på forskriften skal ha privatrettslig virkning mellom partene. Heller ikke formålet bak bestemmelsen i byggherreforskriften § 5 tilsa at eventuelle brudd skulle ha privatrettslig virkning.

Det andre spørsmålet Høyesterett tok stilling til var om lojalitets- og effektivitetsprinsippet utledet av EØS-avtalens artikkel 3 ga grunnlag for å tillegge byggherreforskriften privatrettslig virkning, slik at avtalens innhold kunne revideres eller settes til side. Høyesterett konkluderte med at det ikke var nødvendig med privatrettslige sanksjoner for å håndheve byggherreforskriften på en tilstrekkelig effektiv måte.

Heller ikke anførselen om at NS 8406 punkt 13.1, jf. punkt 19.4 hadde som virkning å kunne gi fristforlengelse førte frem.

Til slutt avslo Høyesterett Veidekke Entreprenør AS sin påstand om at det ville være urimelig å gjøre avtalen gjeldende slik den var inngått, jf. avtaleloven § 36. Begrunnelsen for dette var at terskelen for revisjon av avtaler er svært høy i slike tilfeller der avtalen er inngått mellom to profesjonelle parter og er bygd på en standardkontrakt.

Mindretallets synspunkt

Mindretallet på én dommer kom, i motsetning til flertallet, til at de dagmulktbelagte delfristene i kontrakten måtte settes til side som følge av brudd på byggherreforskriften. Begrunnelsen for mindretallets standpunkt synes i hovedsak å være formålet bak byggherreforskriftens bestemmelse. Hensynet til å verne arbeiderne på bygge- og anleggsplasser mot den økte risikoen for ulykker og helseskader som følger av økt tidspress ble ansett å veie så tungt, at de avtalte dagmulktbelagte fristene i kontrakten måtte settes til side.

Konklusjonen til mindretallet var derfor at de dagmulktbelagte fristene var ugyldige og at fristene derfor måtte forlenges på en slik måte at det ikke lenger var motstrid mellom kontrakten og forskriften.

Dommens konsekvens

Avgjørelsen innebærer at brudd på byggherreforskriften kun vil ha offentligrettslige, og ikke privatrettslige virkninger. Dette medfører at etter at kontrakten mellom partene er signert, vil spørsmålet om det er satt av tilstrekkelig byggetid være entreprenørens risiko. En vurdering av om byggetiden byggherren har avsatt er tilstrekkelig, må derfor gjøres i tilbudsfasen.

Var denne siden nyttig?