Artikkel

Retten til å bli glemt – begrenset til Europa?

I høst har det vært flere saker på personvernfeltet om retten til å få personopplysninger om seg slettet. EU-domstolen har i to avgjørelser tatt stilling til hvorvidt Google plikter å fjerne personopplysninger når det blir fremsatt krav om sletting. Dommene gir noen viktige avklaringer som fastholder og presiserer, men også avgrenser den såkalte «retten til å bli glemt».

Etter personvernregelverket har borgerne rett til å få personopplysninger om seg selv slettet. Denne rettigheten omtales også som «retten til å bli glemt». En side ved denne retten er at søketreff på internett tilknyttet en person kan kreves fjernet.

Digitale spor kan slettes fra søk

Enkeltpersoner skal som et utgangspunkt få kontrollere bruken og tilgjengeligheten av opplysninger om seg selv og med dette ha en mulighet til å delta i samfunnet uten at uønsket informasjon hefter ved en. Mange etterlater digitale spor på internett, enten frivillig gjennom deltakelse på blogger, sosiale medier osv., eller ufrivillig f.eks. ved at en tidligere domfellelse eller andre ufordelaktige opplysninger blir tilgjengeliggjort.

At informasjon hefter ved en, og bokstavelig talt er et tastetrykk unna, kan oppleves som belastende for den det gjelder. I medhold av «retten til å bli glemt» kan man imidlertid kreve at informasjonen ikke lenger skal være søkbar på internett. Dette prinsippet er tidligere slått fast av EU-domstolen og nå inntatt i GDPR. Det innebærer ikke at informasjonen i seg selv blir slettet, men det blir vanskeligere å finne den fordi informasjon ikke blir tilgjengeliggjort via søk.

Nylige Google-dommer

EU-domstolen har i høst avsagt to dommer som presiserer innholdet og rekkevidden av «retten til å bli glemt» ved krav om fjerning av lenker i Googles søkemotor.

I den første saken hadde det franske datatilsynet pålagt Google å fjerne alle domener globalt knyttet til en persons navn. Domstolen kom imidlertid til at «retten til å bli glemt» ikke gjelder globalt, men kun innenfor EU. Google pliktet således kun å fjerne lenkene til den aktuelle personen i de ulike versjonene av søkemotoren i EU. I tillegg må Google innføre tilstrekkelige tiltak for å motvirke at den aktuelle informasjonen blir tilgjengeliggjort i Europa. Dette viser at «retten til å bli glemt» ikke er en global rettighet, men først og fremst en rettighet som kan påberopes innenfor virkeområdet til GDPR.

Den andre saken gjaldt flere personer som ble omtalt på nettsider som Google lenket til via søk i søkemotoren. Disse nettsidene inneholdt opplysninger om straffbare forhold og «særlige kategorier» av personopplysninger (politisk oppfatning, religiøs eller filosofisk overbevisning og sexliv). Publisering av denne type personopplysninger vil ofte oppleves som ubehagelig og krenkende for dem opplysningene omhandler og anses derfor gjerne som et alvorlig inngrep i deres personvern. 

EU-domstolen kom til at Google er ansvarlig for å behandle opplysningene ettersom søkemotoren finner opplysningene, indekserer disse automatisk, lagrer og gjør opplysningene tilgjengelige for brukerne. Avgjørelsen viser at Google er behandlingsansvarlig for særlige kategorier av personopplysninger og at utgangspunktet om forbud mot å behandle slike opplysninger også gjelder søkemotorer.

Viktige avklaringer og avgrensinger

Dommene kan sies å gi noen viktige avklaringer da avgjørelsene avgrenser «retten til å bli glemt» geografisk og presiserer at sensitive personopplysninger som lenkes til via søkemotoren kan kreves fjernet.  

Dommene understreker samtidig at «retten til å bli glemt» ikke er en absolutt rettighet, men må veies mot hensynet til ytrings- og informasjonsfriheten, inkludert offentlighetens rett til informasjon. Det innebærer at i situasjoner der hensynet til ytringsfriheten står særlig sterkt, vil man antakeligvis ikke kunne kreve opplysningene fjernet. Dette kan f.eks. gjelde opplysninger om personer som har en fremtredende rolle i offentligheten.

I et samfunn med stor grad av informasjonsdeling og rask spredning av opplysninger på nett er det viktig å ha muligheten til å legge ting bak seg og kunne begynne på nytt. «Retten til å bli glemt» er i dette henseende avgjørende for å kunne verne om egen person og egne opplysninger. Det er derfor positivt at EU-dommene fra i høst både fastholder og presiserer «retten til å bli glemt» fra søkemotorer på internett. Det er imidlertid grunn til å tro at det også fremover vil oppstå saker gitt den store mengden med informasjon som prosesseres i søkemotorer på nett.
 

Var denne siden nyttig?