Snikjustering av eiendomsskatten

Perspektiv

Snikjustering av eiendomsskatten

Finansdepartementet går for langt når det åpnes for å taksere alt opp til verdinivå pr. 1. januar 2019, mener Bjørn-Olav Johansen og Karoline Aarvold i Deloitte Advokatfirma.

I desember vedtok Stortinget nye regler for eiendomsbeskatning av verk og bruk, og den populært kalte «maskinskatten» ble fjernet. Endringen innebærer at tidligere skattlagte «verk og bruk» fra og med 2019 kan skattlegges på lik linje med annen næringseiendom (bare bygninger og tomt), og produksjonsutstyr og installasjoner skal ikke lenger inngå i eiendomsskattegrunnlaget.

Lovendringen legger opp til en nedtrappingsordning, der kommunene kan utskrive eiendomsskatt på tidligere «verk og bruk»-virksomheter frem til 2024. Eiendomsskatten skal i nedtrappingsperioden bestå av differansen mellom eiendomsskattegrunnlaget i 2018 og 2019, som er forårsaket av at maskiner ikke lenger inngår i skattegrunnlaget, redusert med en syvendedel hvert år. For disse virksomhetene foreligger det allerede takstgrunnlag fra siste alminnelige tiårstaksering. Av disse takseringsgrunnlagene vil vi tro at det i de aller fleste tilfellene vil være relativt enkelt å skille verdien av maskinene fra næringseiendommen, og derav også beregne grunnlaget for differansen.

Sammen med lovendringen ble det likevel satt av 72,5 millioner kroner til «retaksering» av næringseiendommene i de tidligere verkene og brukene. At det i visse tilfeller kan være behov for en re- eller omtaksering av eiendommen for å sikre 1) utskillelsen av adekvat andel maskintakst og 2) for å sikre at respektive næringseiendommer blir beskattet i samsvar med øvrige næringseiendommer i kommunen synes fornuftig.

Derimot mener vi Finansdepartementet går for langt i sin uttalelse av 11. januar i år, der det uttales at lovendringen også gir kommunene en generell adgang til å gjennomføre en alminnelig taksering, det vil si en generell justering av alle eiendommer i kommunen opp til verdinivå pr 1. januar 2019. En slik tilnærming er det etter vår oppfatning ikke lovmessig grunnlag for.

Det alminnelige utgangspunktet er at kommunene bare kan gjennomføre taksering av eiendommene som inngår i eiendomsskattegrunnlaget hvert tiende år, med mindre det foreligger et «særlege tilhøve». En lovendring er i seg selv ikke et «særlege tilhøve». Det gjelder uavhengig av om tidligere lovendringer har gitt hjemmel til alminnelig taksering. Hensynet bak denne lovendringen, og intensjonen til stortingsflertallet har vært å innskrenke og ikke utvide eiendomsskattegrunnlaget.

Der de aktuelle kommunene må gjøre konkrete endringer (les re-/omtaksering) som følge av innskrenkningen, må kommunen derfor fremdeles benytte verdimålingstidspunktet ved siste alminnelige taksering.

I sin uttalelse hevder departementet dessuten at kommunene kan fortsette å skattlegge næringseiendommen (les bygninger/tomt) uavhengig av om den aktuelle kommune har eiendomsskatt på næringseiendommer eller ikke. Dette kan heller ikke medføre riktighet.

En slik tilnærming vil kreve en klar lovhjemmel, noe vi mener ikke foreligger. Lovendringens intensjon og formål er å fjerne maskinskatten, ikke gi kommunene en generell adgang til å skattlegge næringseiendom der kommunene ikke selv benytter et slikt utskrivingsalternativ.

Dersom kommunene likevel skulle velge å utvide eiendomsskattegrunnlaget til å omfatte alle næringseiendommer i kommunen, kan dette gi grunnlag for en ny alminnelig taksering. Et paradoks i så måte er da at mens midlene avsatt til «retaksering» var ment å sikre en reduksjon av eiendomsskatten, vil dette innebære at staten sponser en utvidelse av eiendomsskatten.

Var denne siden nyttig?