Artikkel

Luganokonvensjonen gjelder ikke mellom Storbritannia og Norge

Deloitte Advokatfirma

Luganokonvensjonen er en multilateral avtale. EU, Norge, Island og Sveits er parter i avtalen. Nå er Storbritannia ute av EU, og det betyr at konvensjonen ikke lenger får anvendelse mellom Storbritannia og Norge.

Storbritannia har søkt om å få tiltre Luganokonvensjonen, men EU har ikke godkjent dette ennå. Etter en eventuell godkjennelse fra EU og offisiell tiltredelse fra Storbritannia, er det uansett en overgangsperiode før konvensjonen vil tre i kraft for Storbritannias del.

Mye tyder på at EU vil være interessert i at Storbritannia tiltrer konvensjonen – konvensjonen speiler i stor grad EU-reglene i Brussel-forordningen (1215/2012) og bidrar til forutberegnelighet for næringslivet. I siste instans er det også EU-domstolen som fastlegger innholdet i konvensjonen. Det finnes imidlertid andre instrumenter på området (for eksempel Haag-konvensjonene), og Storbritannias tiltredelse til Luganokonvensjonen er foreløpig ikke avklart. Uansett gjelder inntil videre ikke Luganokonvensjonens regler mellom Norge og Storbritannia. 

Luganokonvensjonen

Luganokonvensjonen om domsmyndighet og om anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer i sivile og kommersielle saker (2007) gjelder som norsk rett. Som navnet indikerer regulerer den to ting: domstolenes kompetanse (ofte kalt verneting) i internasjonale saker og fullbyrdelse av dommer, og den gjelder (med noen unntak) i «kommersielle» saker (altså for eksempel ikke for skattesaker). Viktige formål med konvensjonen er forutberegnelighet og harmonisering av regelverket i Europa. En grunnleggende forutsetning for at konvensjonen skal gjelde, er at saken er «internasjonal» – partene kan for eksempel være fra ulike land. Voldgift faller utenfor konvensjonens virkeområde.

Verneting

Luganokonvensjonen regulerer bl.a. internasjonalt verneting. Etter norsk rett gjelder den innenfor sitt virkeområde i stedet for tvisteloven. Konvensjonen gir ikke rom for skjønn – er det påvist verneting etter konvensjonen skal dette legges til grunn. Særlig praktisk er det å benytte Luganokonvensjonens alternative vernetingsregler til å anlegge sak for eksempel i det landet som er ønskelig for saksøker, eller til å forene saker mot flere parter fra ulike land, som i HR-2019-2206.

Nå som Luganokonvensjonen ikke gjelder mellom Storbritannia og Norge, vil en norsk part som reiser sak i Storbritannia, måtte basere vernetinget på britisk rett.

Den andre veien er det noe mer komplisert

Etter EU-domstolens rettspraksis etter Brussel-forordningen kan saksøkere fra tredjeland (for eksempel Storbritannia) litt forenklet sagt bygge på konvensjonens vernetingsregler, så lenge saksøkte har bosted i en konvensjonsstat og tvisten er «internasjonal».

Etter norsk rett er det ikke endelig avklart om en saksøker fra tredjeland kan påberope seg konvensjonen og anlegge sak i Norge (se særlig Rt. 2012 s. 1951, dissens 3-2).

Hvis Luganokonvensjonen ikke kommer til anvendelse gjelder tvisteloven. Tvisteloven § 4-3 har en regel om internasjonalt verneting. Som hovedregel må det antakelig foreligge et grunnlag for verneting etter de alminnelige vernetingsreglene i tvisteloven, i tillegg til «tilstrekkelig tilknytning» etter § 4-3, men rettspraksis spriker noe, og § 4-3 kan gi selvstendig hjemmel for verneting i særlige tilfeller. Bestemmelsen i § 4-3 er uansett skjønnsmessig anlagt – noe som svekker forutberegneligheten for den parten som vil anlegge sak.

Både Luganokonvensjonen og tvisteloven anerkjenner vernetingsavtaler. Imidlertid er formkravene for vernetingsavtaler etter tvl. § 4-6 strengere enn etter Luganokonvensjonen art. 23.

Inntil videre må man i de fleste tilfeller basere seg på andre regler enn Luganokonvensjonen for å reise sak mellom britiske og norske parter. Noen av de spørsmålene som vil kunne oppstå vil kunne by på spennende juss – og viktige avklaringer – fremover.

Fullbyrdelse

Etter tvisteloven § 19-16 kreves det rettslig grunnlag for at en utenlandsk dom skal kunne anerkjennes og fullbyrdes – og Luganokonvensjonen har hittil hjemlet anerkjennelse av britiske dommer.

Det er ganske praktisk at man har en dom mot en part fra et land – for eksempel Storbritannia – men må fullbyrde den i et annet land – for eksempel Norge. Det kan være at motparten ikke har midler i Storbritannia, eller at motparten har midler i flere land, og man gjerne vil fullbyrde dommen i sitt hjemland av bekvemmelighetsgrunner.

Lugano-konvensjonen har regler som sikrer en relativt smertefri anerkjennelse av dommer fra andre konvensjonsstater – man kan nærmest se på det som «fri flyt» av dommer innenfor Lugano/Brussel-området.

Dommer som anerkjennes etter konvensjonen, kan fullbyrdes etter mottakerlandets interne rett. En utenlandsk dom som er anerkjent i Norge, kan brukes som grunnlag for eksempel for utlegg og tvangssalg ihht. reglene i tvangsfullbyrdelsesloven.

Denne fremgangsmåten er nå ikke tilgjengelig om man vil fullbyrde dommer, avsagt etter Brexit, mellom Norge og Storbritannia.

Norge og Storbritannia har vært forutseende nok til å inngå en avtale om anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer. Formelt er avtalen en modifisering av en «sovende konvensjon» fra 1961 om temaet. Resultatet er dermed at det fortsatt finnes et grunnlag for anerkjennelse og fullbyrdelse av britiske dommer avsagt etter Brexit.

Regelverket er noe mer fragmentarisk og mindre tilgjengelig enn tidligere. Prosessen etter 1961-konvensjonen er allikevel i all hovedsak lik prosessen etter Luganokonvensjonen, selv om det er enkelte forskjeller. Inntil britene tiltrer Luganokonvensjonen får det imidlertid være godt nok. Avtalen finner du her.
 

Brexit

Read the latest insight on Brexit and how it will affect you and your business. 

Read more
Var denne siden nyttig?