Åpenhetsloven forklart: Fem risikoområder du kan starte med

Publisert: 12.09.2022
Oppdatert 04.10.2023

Siden 1. juli 2022 har 9000 norske selskaper vært pålagt å vurdere risikoen for brudd på menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold. 

– Mange er usikre på hvor de skal starte, og vår jobb er å sørge for god rådgivning og oppfølging, sier Kristina Overn Krohn i Deloitte og Knut Skarvang i Deloitte Advokatfirma.

Sammen jobber de med å gi råd til selskaper om hvordan de i praksis skal etterleve kravene i den nye åpenhetsloven.

Krever åpenhet

Norske selskaper må altså skaffe seg kunnskap om hvor de har eller kan ha en negativ påvirkning på andre menneskers rettigheter, og jobbe for å stanse slik påvirkning. Ikke minst må selskapene offentlig ut med rettigheter de faktisk eller potensielt har funnet brudd på i egen virksomhet og leverandørkjeden, i prinsippet helt ned til råvareleddet. 

- Leverandørkjeden kan ende i en koboltgruve hvor barn jobber fra dag til natt eller en bomullsåker med tvangsarbeidere. Jeg skjønner at det kan oppleves som uoverkommelig å skulle forholde seg til slikt, sier Krohn. 

Fem typiske risikoområder 

Vi har plukket ut fem risikoområder for å illustrere noe av det loven retter seg mot. - Risiko, prioritering og vesentlighet er kanskje de viktigste stikkordene i arbeidet med å etterleve loven, mener Skarvang. 

1. Produksjon og innkjøp fra utlandet

Selskaper som har produksjon eller innkjøp fra andre land bør undersøke om det er høy risiko for brudd på menneskerettigheter i disse landene. Det kan gjelde mangel på ytrings- eller organisasjonsfrihet, dårlige arbeidsforhold, barne- eller tvangsarbeid eller diskriminering av minoriteter. På samme måte bør selskapet også undersøke sektoren det opererer i.  

2. Innkjøp av forbruksmateriell, mat og drikke

De fleste selskaper går til innkjøp av møbler og kontorrekvisiter, og mange har også faste innkjøp av kaffe, frukt og andre matvarer. Dyrking av kaffebønner er et kjent eksempel på høy risiko for brudd på menneskerettigheter i leverandørkjeden. 

- Menneskerettighetsrisiko bør inngå som en del av innkjøpsrutinene og kontraktskravene for forbruksmateriell i enhver virksomhet. Ofte gjør man slike innkjøp gjennom større norske virksomheter som allerede gjør denne risikovurderingen og setter inn relevante tiltak, så normalt skal man kunne basere seg på dette, sier Skarvang.

3. IT, elektronikk og batterier

IKT-utstyr, elektronikk og batteriproduksjon har generelt en høy risiko for brudd på menneskerettigheter langt nede i leverandørkjeden, både knyttet til råvareuttak og sammensetning av komponenter. 

4. Kjøp av tjenester 

Kjøp av tjenester i Norge kan innebære risiko for manglende arbeidstakerrettigheter og brudd på menneskerettigheter, spesielt dersom leverandøren velges utelukkende ut fra pris. 

- Vi anbefaler å sørge for at man velger seriøse leverandører som kan dokumentere at de ivaretar sine ansatte på en god måte, forteller Krohn. 

5. Arbeidsforhold for egne ansatte

I Norge har vi en velfungerende rettstat og et godt regulert arbeidsliv. Mange anser derfor risikoen for lav når det gjelder virksomheter i Norge. Selskapene bør likevel alltid vurdere arbeidsforholdene. 

- Det er ikke utenkelig at det kan bli for mye og ubetalt overtid i vår egen bransje, sier Skarvang. 

Unngå unødvendig papirarbeid

Vårt klare råd er å ta utgangspunkt i hvem selskapet er, hva selskapet gjør og hvem selskapet forholder seg til, og vurdere risikoene ut fra det. Start der du tror du kan gjøre en forskjell, og der risikoen er størst. 

- For å etterleve denne loven må hensynet til menneskerettigheter integreres i hele forretningsmodellen. Da er det styret og ledelsen i selskapet som må på banen, avslutter Krohn.