EU-dom om personrelaterte fradrag

Den 15. juli avsa EU-domstolen dom i sak C-241/20 BJ mot Belgia, en sak hvor den skattepliktige vant frem med sine argumenter.

Det viktigste fra dommen:

• Den belgiske regelen medførte at en person som brukte retten til å arbeide utenfor Belgia fikk lavere personrelaterte fradrag enn en som kun arbeidet i Belgia. Dette utgjorde en restriksjon på fri bevegelighet av personer, noe som er i tråd med tidligere rettspraksis. I Becker et Becker (C-168/11) kom EU-domstolen til at det samme gjelder for kreditfradragsregler, se også artikkelen EØS-stridige dobbeltbeskatningsregler? av Herde, Karlsen og Bergersen i R&R 1. utgave 2019.
• Det var imidlertid stilt spørsmål om Belgia måtte innrømme fradrag for personrelaterte kostnader siden den skattepliktige ikke hadde inntekter av betydning i bostedsstaten. EU-domstolen fastslo at plikten til å dekke slike kostnader kan pålegges arbeidsstaten dersom den skattepliktige har nesten alle eller alle sine inntekter i den staten og hjemstaten ikke har inntekter av betydning, slik at hjemstaten ikke får innrømmet slike fradrag. Hovedregelen er imidlertid at det er hjemstaten som skal innrømme slike fordeler. Det avgjørende var om det var umulig for hjemstaten ta hensyn til de familiære forholdene som begrunner slike fradrag pga. manglende inntekter. Dette var ikke tilfellet i saken, og selv om den skattepliktige hadde mesteparten av inntektene i Luxembourg, var det tilstrekkelig inntekter i Belgia til at fradrag kunne innrømmes i Belgia. Hjemstaten er forpliktet til å innrømme personrelaterte fradrag, og slipper ikke unna denne plikten selv om inntekten er lav. FSFIN § 16-29-4 (3) siste punktum, andre alternativ, (6) og (7) bygger imidlertid på en slik forutsetning [at hjemstaten kan slippe å innrømme fradrag ved lave inntekter i Norge, dvs. en snudd mer enn 90 %-regel], noe som tilsier at disse delene av bestemmelsen kan være i strid med EØS-avtalen.
• Det var også et spørsmål om en fordel i Luxembourg kunne oppveie for manglende fradrag i Belgia, slik at forskjellsbehandlingen bortfalt. Dette argumentet kommer opp i en del saker, enten den alternative [nøytraliserende] fordelen følger av andre internrettslige regler, av skatteavtaler eller andre lands interne rett. EU-domstolen slo fast at en stat ikke kan påberope fordeler som ensidig innrømmes av den annen stat. Det var imidlertid mulig å overføre forpliktelsen til å innrømme disse fradragene i skatteavtaler, noe som ikke [i tilstrekkelig grad] var gjort i saken. Videre var det også mulig å ha internrettslige regler som tok hensyn til behandlingen i den annen stat, men EU-domstolen oppstilte et krav om at de internrettslige reglene måtte sørge for at den skattepliktige fikk fradraget dersom den annen stat ikke innrømmet fradraget. Dette var heller ikke tilfellet slik fordelen i Luxembourg ikke kunne oppveie ulempen i Belgia. Det var i et slikt tilfelle heller ikke relevant at fordelen i Luxembourg [tilfeldigvis] var like stor ulempen i Belgia. Det blir interessant å se om det kommer noen tilsvarende saker i Norge snart.

Kilde: CURIA - Documents (europa.eu)