Den 10. oktober [nylig publisert] fattet Skatteklagenemnda [stor avdeling] vedtak i sak (01 NS 121/2020) benevnt FIFU ved salg av aksjer.
Saken handlet om et selskap eid av fire personer. Det kom en interessent og to av aksjonærene inngikk avtale om overdragelse av aksjene i selskapet. De to andre aksjonærene ønsket ikke at den nye interessenten skulle bli eier, så de fant en annen og etter deres syn en bedre egnet investor. For å få dette til brukte de to andre aksjonærene sin forkjøpsrett (avtale 1). Disse aksjene ble deretter overdratt til den nye interessenten til samme pris (avtale 2). I aksjonærregisteroppgaven fremgikk det at aksjene kun var eid en time før de ble overdratt videre. De skattepliktige anførte først et LIFO-prinsipp [det var forskjellig inngangsverdi på aksjene], men endret senere argumentasjonen til at de aldri hadde eid aksjene som var blitt overdratt for skatteformål.
Det viktigste fra vedtaket
Skattekontoret mente at avtale 1 medførte at de skattepliktige fikk tilgang til de andre aksjonærenes aksjer, i tillegg til de aksjene de allerede eide. Ved gjennomføring av avtale 2 måtte FIFU-prinsippet medføre at de opprinnelige aksjene med lav inngangsverdi var blitt realisert slik at en skattepliktig gevinst oppstod, se skatteloven § 10-36. Til de skattepliktiges anførsel om at en rett til å kjøpe aksjene var blitt overdratt og selve aksjene, ble dette avvist siden dette ikke stemte overens med de inngåtte avtalene og de gjennomførte transaksjonene.
Sekretariatet, med tilslutning fra nemnda, tok først stilling til om de skattepliktige kunne anses som skattemessige eiere av de aksjene som var omfattet av forkjøpsretten. Sentralt i den forbindelse var eierrettene som kunne utledes av aksjene, dvs. de juridiske, økonomiske, organisatoriske rettighetene. Det var også et vesentlig poeng at avtale om videresalg var avtalt før forkjøpsretten ble utnyttet. Dette medførte at de skattepliktige ikke hadde noen reell juridisk råderett over aksjene. Det ble videre lagt vekt på at de skattepliktige ikke hadde noen økonomisk risiko knyttet til aksjene. De skattepliktige var derfor ikke skatterettslige eier av aksjene, slik at reglene om FIFU ikke kom til anvendelse slik at klagen førte frem.
Løsningen i saken er i favør av den skattepliktige, men jeg har likevel mest sans for skattekontorets argumentasjon. Rent privatrettslig var de skattepliktige eiere av de omtvistede aksjene i en time, og basert på denne eierposisjonen klarte de å oppfylle sine rettslige forpliktelser etter avtale 2. Skatteretten bygger som et utgangspunkt på privatretten og det er vanskelig å se at særlige skatterettslige hensyn skulle tilsi at de ikke også var skatterettslig eier av aksjene, om enn en time, slik at FIFU-prinsippet gjaldt. Tilsvarende korte eierskap kan være aktuelt ved dekket shortsalg, hvor en gjerne kjøper aksjer i markedet for å levere tilbake de aksjene som opprinnelig ble lånt, gjerne kort tid før selve tilbakeføringen skal skje. FIFU-prinsippet vil gjelde i et slikt tilfelle, se Skatte-ABC 2020-2021 s. 1571.
Vi hører gjerne fra deg
Daniel Herde
Daniel Herde er partner og advokat i Deloitte og arbeider primært med selskapsbeskatning og rådgiving til tilknytting til oppkjøp og transaksjoner (bedriftsgjennomgang, strukturering mv.). Han bistår utenlandske selskaper med virksomhet i Norge og norske selskaper med virksomhet i utlandet. I tillegg bistår han med tvisteløsning i skattesaker (korrespondanse med skattemyndigheter, klage på skattevedtak og prosedering av skattesaker). Pressebilder Pressebilde 1 - stående Pressebilde 2 - kvadratisk