Prinsipputtalelse om filialer, selskaper som flytter og rentebegrensning

Den 19. februar avga Skattedirektoratet en prinsipputtalelse benevnt Rentebegrensningsregelen – skatteloven § 6-41 – Beregning av terskelbeløp og egenkapitalandel for migrerte selskaper og filialer.

Det viktigste fra uttalelsen

Norske selskaper i et konsern slipper som et utgangspunkt rentebegrensning dersom netto rentekostnad i de norske selskapene er 25 millioner kroner eller lavere (terskelbeløp-unntaket). For utenlandske selskaper med virksomhet i Norge fastslår uttalelsen at det er netto rentekostnader som kan tilordnes filialen [og som det kreves fradrag for], som skal inngå i terskelbeløpet. For utenlandske filialer av norske selskaper, som er unntatt fra beskatning i Norge, skal skatteloven § 6-91 brukes for å tilbakeføre rentekostnader (dvs. bestemme hvilke rentekostnader som tilordnes utlandet og dermed holdes utenfor terskelbeløpet). For selskaper som for skatteformål flytter, inn eller ut, skal kun netto rentekostnader som tilordnes [og faktisk fradragsføres] i Norge, tas med i terskelbeløpet.

Dersom norsk del av konsernets egenkapitalgrad (egenkapital delt på eiendeler) pluss to prosentpoeng er lik eller bedre enn konsernets egenkapitalgrad, slipper de norske selskapene som et utgangspunkt rentebegrensning. Hvis et selskap flytter inn eller ut av Norge, vil selskapet ha vært [alminnelig] skattepliktig til Norge i løpet av inntektsåret. Da skal hele verdien av selskapet inngå i norsk del av konsern når denne fastsettes ved årsslutt, med effekt for neste inntektsår. Dersom selskapet bare blir begrenset skattepliktig (dvs. filial i Norge), skal verdiene i filialregnskapet inngå i norsk del av konsernet. Er det ikke avlagt et regnskap, må et filialregnskap utarbeides for rentebegrensningsformål. For utenlandske filialer av norske selskaper unntatt fra beskatning, må en bruke avlagt utenlandsk filialregnskap i et godkjent regnskapsspråk når en skal bestemme hvilke verdier som skal holdes utenfor Norge. Dersom et slikt regnskap ikke finnes, er det lov å bruke prinsippene i skatteloven 6-91 for å bestemme hvilke verdier som skal holdes utenfor Norge. Bestemmelsen fordeler rentekostnader basert på selskapets bokførte verdier på eiendeler som tilordnes virksomheten (filialen) i utlandet delt på selskapets totale eiendeler, og det samme forholdstallet skal være styrende for hvor stor del av selskapets eiendeler, egenkapital og gjeld som skal tilordnes utlandet.

Dette meste i uttalelsen er enkelt å følge og i tråd med reglene og reglenes systematikk. På et punkt kan det reises spørsmål om løsningen som foreskrives blir helt riktig. For norske filialer av utenlandske selskaper, skal kun verdiene i filialregnskapet inngå i norsk del av konsern, noe som følger av loven. Dersom en filial etableres i løpet av året, burde løsningen være at de verdiene som inngår i denne filialen ved årsslutt, være de verdiene som burde tilordnes norsk del av konsern. Skattedirektoratet mener imidlertid selskapets [og ikke filialens] balansesummer skal inngå fullt i beregningen av egenkapitalgraden for norsk del av konsernet i oppstartsåret. Skattedirektoratet mener at samme løsning også må gjelde for filialer som stenges i løpet av året, dvs. at hele selskapets verdier skal tilordnes til norsk del av konsernet. En mer naturlig løsning hadde heller vært å legge til grunn at filialen ikke lengre finnes, og derfor ikke lengre inngår i konsernet ved årsslutt, på samme måte som et selskap som likvideres eller selges i løpet av inntektsåret. Dersom f.eks. et forsikringsselskap driver betydelig virksomhet i Europa og etablerer en liten filial i Norge, vil den mer naturlige tolkningen medføre at ikke alle verdiene i Europa dras inn i Norge for rentebegrensningsformål i etableringsåret eller året da virksomheten i Norge opphører (det motsatte syn kan vanskelig ha vært lovgivers mening).

Kilde: Skatteetaten