Små pinflagg.

Artikkel

Manipulering av kostnader og «røde flagg»

Tallene i finansregnskapet er påvirket av regnskapsregler, valg av prinsipper og en rekke skjønnsmessige estimater. Dette gjør det nødvendig med en analyse av regnskapets kvalitet, slik at man kan avdekke konsekvensene av selskapets vurderinger. En slik analyse kan også avdekke beviste forsøk på å villede regnskapsbrukeren. Hovedfokuset i artikkelen er å drøfte «røde flagg» knyttet til kostnader. Dette er en oppfølgningsartikkel av en tidligere artikkel om manipulering av inntekter og «røde flagg» knyttet til «oppblåste inntekter».

Innledning

De tall som fremkommer i regnskapet er påvirket av regnskapsregler, valg av prinsipper og en rekke skjønnsmessige estimater. Det er derfor ikke nødvendigvis slik at selskaper innenfor samme bransje viser de samme resultatene for like forhold. Den elastisiteten som er knyttet til regnskapsrapportering, krever altså at det utføres en analyse for å vurdere de valg og det skjønn som er lagt til grunn for at regnskapsbrukeren skal få en bedre forståelse av det som rapporteres, og ikke minst identifisere eventuelle «røde flagg» knyttet til vesentlige poster i regnskapet. Med «røde flagg» menes å identifisere sammenhenger og utviklingstrekk som avviker fra det normale over tid og i forhold til bransjemessige forhold. Poenget er at det alltid bør utøves «sunn skepsis» til det som rapporteres i finansregnskapet.   

 

Når man utfører en regnskapskvalitetsanalyse, bør man først identifisere kritiske poster i regnskapet. Dette krever bransjekunnskap og markedsforståelse. Det neste man bør vurdere er selskapets mulighet til å velge ulike regnskapsprinsipper (altså graden av fleksibilitet), valg av regnskapsstrategi og informasjonskvaliteten (særlig noter). Det viktigste er imidlertid å forsøke å identifisere «røde flagg». I en tidligere artikkel har forfatteren (se Heskestad, 2014) drøftet regnskapskvalitetsanalyse, manipulering av inntekter og identifikasjon av «røde flagg» knyttet til inntekter. I denne artikkelen er formålet å diskutere «røde flagg» knyttet til kostnader. Det presenteres en sjekkliste, hvor hovedfokuset rettes mot regnskapsposter som krever bruk av vesentlig skjønn. Det blir ikke anledning til å drøfte problemstillinger knyttet til oppkjøp og foretaksintegrasjon, valuta, finansielle instrumenter og sikring.

 

Resten av artikkelen er disponert på følgende måte: Først diskuteres vurderinger knyttet til ulike eiendelsposter, kundefordringer, konserninterne fordringer, varelagervurdering, balanseføring versus kostnadsføring (med vekt på immaterielle eiendeler og forskning og utvikling), avskrivningspolitikk og nedskrivninger. Deretter rettes oppmerksomheten mot gjeld, hhv. avsetninger og betingede utfall og pensjonsforpliktelser. Til slutt diskuteres utsatt skatt og utsatt skattefordel. I artikkelen vil det sentrale være å identifisere «røde flagg» knyttet til de postene i regnskapet som diskuteres. Dette er ment som en sjekkliste som kan brukes i praksis. Det er imidlertid ikke meningen å gi en uttømmende sjekkliste.

 

Kundefordringer

Det følger fra transaksjonsprinsippet at anskaffelseskost for kundefordringer er nåverdien på transaksjonstidspunktet. Når renteeffekten ikke er vesentlig, antas anskaffelseskost lik nominell verdi. Kundefordringer skal vurderes til det laveste av anskaffelseskost og virkelig verdi (LVP). Denne vurderingen bygger på stor grad av skjønn, og det er all grunn til å advare mot mekanisk avsetning basert på historiske tap. Det «røde flagget» på ikke tilstrekkelig tapsavsetning er at kundefordringene øker mer i prosent enn det omsetningsveksten skulle tilsi, dvs. redusert omløpshastighet. Forklaringen på dette kan naturligvis også ligge i lengre kredittider eller at inntektene er manipulert. Sistnevnte er diskutert i en tidligere artikkel om manipulering av inntekter og «røde flagg» (se Heskestad, 2014). Det må også nevnes at hvis kundefordringene øker unormalt mye i forhold til omsetningen, så vil det gjerne også være slik at netto operasjonell kontantstrøm ikke henger sammen med driftsresultatet. Til slutt må det nevnes at kundefordringenes omløpshastighet alltid må bedømmes ut fra hva som er vanlig i bransjen, og at tapsavsetningen må ses i sammenheng med konjunkturutviklingen.

 

Konserninterne fordringer

Selskap som inngår i et konsern, vil gjerne ha fordringer ovenfor et eller flere av selskapene i konsernet. Slike fordringer kan ha oppstått fordi det er gitt lån, mottatt konsernbidrag eller salg av varer og tjenester. Interne transaksjoner skal foregå etter markedspriser, og det skal informeres i notene om omfanget av de interne transaksjonene. Det er viktig å være klar over at inntekter knyttet til transaksjoner med nærstående alltid er beheftet med risiko (se Heskestad, 2014). Dersom fordringene ovenfor foretak i samme konsern vokser unormalt mye, kan en forklaring være at det er inntektsført transaksjoner som ikke er reelle (f.eks. ikke reelle «management fee»). Et krav for å inntektsføre er dessuten at det er sannsynlig at kjøper er i stand til å gjøre opp forpliktelsen. Enkelte synes ikke å vurdere dette kravet grundig nok i forbindelse med at de mottar konsernbidrag. Fordringer ovenfor selskap i samme konsern med lønnsomhetsproblemer, er nok den vanligste situasjonen hvor man bør være spesielt på vakt. Spesielt er det viktig å være oppmerksom på unormale økninger i konsernfordringene og omklassifisering fra kortsiktig til langsiktig gjeld – uten nærmere forklaring i note.

 

Varelagervurdering 

Varer skal vurderes til laveste av anskaffelseskost og virkelig verdi (LVP). I anskaffelseskost inngår alle kostnader som er gått med til å bringe varen til nåværende tilstand og plassering. Utgifter til salg- og administrasjon inngår vanligvis ikke som en del av anskaffelseskost. Ved kjøp av varer vil anskaffelseskost omfatte kjøpspris med tillegg av direkte utgifter knyttet til kjøpet (redusert for eventuelle rabatter ol.). For varer under tilvirkning og ferdig tilvirkede varer vil anskaffelseskost være påløpte variable og faste tilvirkningskostnader. Beregning av indirekte faste kostnader skal gjøres på grunnlag av normal kapasitetsutnyttelse. Dersom faktisk kapasitetsutnyttelse er større enn normalt, skal i stedet faktisk kapasitet legges til grunn. Et viktig poeng som må understrekes knyttet til anskaffelseskost, er at det må utøves en del skjønn knyttet til selve beregningen. Dette gjelder spesielt produksjonsvirksomheter. Det er altså ikke bare nødvendig å utøve skjønn knyttet til varelagerets virkelig verdi. 

 

Dersom varelageret er overvurdert, vil varekostnaden være for lavt og driftsresultatet for høyt. Manglende nedskrivning til virkelig verdi som følge av ukurans eller fall i markedspriser er den vanligste årsaken til overvurdering av lageret, men kostnader kan også overføres til en senere periode ved at man tilordner en del av periodens kostnader til varelagerets anskaffelseskost. Det «røde flagget» knyttet til overvurdert varelager er at det øker mer i prosent enn økningen i varekostnad, dvs. redusert omløpshastighet. Dette bør også ses i sammenheng med konkurrentenes marginer. Redusert omløpshastighet kombinert med bedre marginer (eventuelt mindre nedgang) enn konkurrentene, vil forsterke behovet for å undersøke om varelageret er overvurdert. En mulig forklaring på redusert omløpshastighet kan naturligvis ligge i at lageret øker som følge av sviktende omsetning. På den annen side er dette i seg selv et «rødt flagg» som kan indikere fremtidige lønnsomhetsproblemer. For en produksjonsvirksomhet med stor lageroppbygging kan verdien av produksjonskapasiteten være lavere enn det som fremkommer ved bruk av full tilvirkningskost. Forklaringen ligger i at man overfører faste kostnader til neste periode. Dersom man ikke forventer et salg i fremtiden som er større enn produksjonskapasiteten, er det vanskelig å forsvare at verdien på varelageret er lik full tilvirkningskost (se Horngren og Sorter, 1962 og Bjørnenak, 1994).

 

Balanseføring versus kostnadsføring

Varige investeringer skal i utgangspunktet balanseføres og avskrives. Investeringer som er usikre, og hvor verdien er vanskelig å måle, kan imidlertid ikke balanseføres. Dette gjelder typisk immaterielle eiendeler hvor det er usikkerhet til verdien av de fremtidige økonomiske fordelene. Det er til og med en spesialregel i regnskapsloven (§ 5-6) som gir anledning til å kostnadsføre egenutviklet forskning og utvikling (FoU). Denne bestemmelsen er åpenbart i konflikt med sammenstillingsprinsippet, og i følge lovforarbeidene egentlig ment å gjelde for små selskaper (NOU 1995:30). Bestemmelsen gjelder likevel generelt, dog er kostnadsføring iht. denne bestemmelsen valg av prinsipp som må benyttes konsistens over tid. Det må også nevnes at egenutviklet forskning alltid må utgiftsføres etter internasjonale regnskapsbestemmelser (IFRS), mens egenutviklet utvikling skal balanseføres og avskrives hvis man kan påvise og dokumentere at eiendelen vil bli ferdig utviklet og at man forventer at den bli lønnsom. Selv om regnskapsreglene etter både god regnskapsskikk og IFRS er klare, vil det likevel være stort rom for bruk av skjønn. Hva som er hhv. forskning og utvikling er i mange tilfeller ikke opplagt. Det samme gjelder vurderinger av fremtidig lønnsomhet.

 

Immaterielle investeringer utgjør en stadig større andel av bedriftenes totale investeringer. En kvalitetsanalyse vil omfatte en vurdering av de investeringer som virksomheten gjør i immaterielle eiendeler og i hvilken grad de lykkes. På den annen side vil informasjon fra regnskapet bare i liten grad reflektere de verdiene som her skapes før de høstes. Dette gjelder uavhengig av om virksomhetene balansefører eller ikke (Gjesdal, 2003). Praksis varierer dessuten en god del, spesielt gjelder dette den regnskapsmessige behandlingen av FoU. Det er mye som tyder på at store, veletablerte virksomheter med tilfredsstillende økonomi og god egenkapital velger å kostnadsføre så mye som mulig. Mens selskaper som er i etableringsfasen med lite egenkapital, kraftig vekst og behov for å vise gode resultater ønsker å balanseføre så mye som mulig (Kinserdal, 2014). Det «røde flagget» er knyttet til selskaper som balansefører vesentlige immaterielle investeringer, og samtidig har svak lønnsomhet og lav egenkapital. Spesielt skal man være oppmerksomme hvis selskapet ikke tidligere har balanseført så mye av sine immaterielle investeringer. Det er også grunn til å være på vakt hvis balanseført immaterielle eiendeler utgjør en stor andel av egenkapitalen.  

 

Avskrivningspolitikk

Driftsmidler med begrenset levetid skal avskrives over eiendelens levetid. Vesentlige komponenter av et driftsmiddel skal vurderes hver for seg for avskrivningsformål. Dette må vurderes ut fra komponentenes kostpris i forhold til hele driftsmidlets kostpris. Dersom komponentene har omtrent samme brukstid og avskrives etter samme avskrivningsmetode, kan vesentlige komponenter grupperes og avskrives samlet. Det skal også tas hensyn til en eventuell utrangeringsverdi. Merk at utrangeringsverdien skal bestemmes på grunnlag av hva et tilsvarende brukt driftsmiddel ville blitt solgt for i dag. Det er altså ikke en akseptabel løsning ikke å avskrive som følge av at man forventer at driftsmidlets utrangeringsverdi er større enn dagens balanseførte verdi. Alt i alt er det sentrale at når man gjennomfører en kvalitetsanalyse så bør man være oppmerksom på at dekomponering, utrangeringsverdi og levetid åpner for stor grad av skjønn. Det «røde flagget» er knyttet til om virksomheten man vurderer benytter en annen avskrivningspolitikk enn det som er vanlig i bransjen, og spesielt om det benyttes en lengere levetid en det som er vanlig. Spesielt bør man være oppmerksom på ulovlige endringer i avskrivningspolitikk for å forbedre resultatet og egenkapitalen.  

 

Nedskrivning

Alle driftsmidler er gjenstand for en betinget nedskrivningsplikt ved verdifall. Det vil føre for langt å gå inn på hvordan man gjennomfører en nedskrivningstest, men poenget er at slike vurderinger alltid er beheftet med skjønn. Spesielt gjelder dette nedskrivningsvurderinger knyttet til balanseførte immaterielle eiendeler. Når det gjelder goodwill må det tilføyes at nedskrivningstesten er betinget etter god regnskapsskikk, mens den er ubetinget etter IFRS. Årsaken til dette er at goodwill skal avskrives etter god regnskapsskikk, men ikke etter internasjonale regnskapsbestemmelser. Det er interessant å merke seg at en nylig studie av svenske IFRS-rapporterende foretak viser at nedskrivning av goodwill ikke er verdirelevant informasjon for aksjeinvestorer (Hamberg og Beisland, 2014). Dette i motsetning til tidligere studier som har påvist at nedskrivning av goodwill er verdirelevant informasjon, gitt årlig avskrivning av goodwill (tilsvarende som det gjøres etter god regnskapsskikk). Det «røde flagget» knyttet til nedskrivning er at man må være spesielt oppmerksom på selskaper som ikke gjennomfører nedskrivning når det ellers er vanlig å gjøre det i bransjen ut fra gjeldende markedsforhold, og spesielt gjelder dette immaterielle investeringer som er balanseført.

 

Det er også grunn til å minne om at regnskapsavleggelse er en dynamisk prosess. Det er ikke tilstrekkelig å fokusere på siste regnskapsperiode, idet man også må få en forståelse av hva som har funnet sted i tidligere perioder. Mange selskaper spekulerer i at analytikere og andre regnskapsbrukere ikke har hukommelse (Gjesdal, 2003). Når nedskrivninger utføres i forbindelse med f.eks. lederskifte, holdes de gjerne utenfor det såkalte proformaresultatet. Året etter satser man på at dette er glemt – med den virkning at det blir enklere for den nye ledelsen å oppfylle eiernes resultatforventninger og krav til avkastning. Denne type operasjoner kalles for «Big bath». Det er ikke uvanlig å se at en ny ledelse «rydder vel mye på loftet», med den konsekvens at nedskrivningene blir uvanlig store. Dette forsterker behovet for at man har en forståelse av hva som har funnet sted i tidligere perioder. I motsatt fall, vil man lett kunne få en feil forståelse av ledelsens reelle prestasjoner.

 

Avsetninger og betingede utfall

Det gjøres typisk en rekke avsetninger. Dette kan være avsetninger for ukurans i varelageret, tap på fordringer, garantier, reparasjoner, miljøavsetninger, søksmål, avgifts- og skattesaker. Denne type avsetninger er ofte meget usikre og må gjøres basert på stor grad av skjønn. I enkelte tilfeller er det ikke mulig å fastslå beløpet med tilstrekkelig grad av sikkerhet. Da vil beløpet ikke bli balanseført. Det er også et krav om at forpliktelsen er mer enn 50 % sannsynlig for at balanseføring skal finne sted. Notene knyttet til forpliktelser som ikke er balanseført, er i altfor mange tilfeller for lite konkret til å bedømme og forstå konsekvensene hvis slike forpliktelser likevel skulle inntreffe. Det er ikke uvanlig å observere at denne type informasjon blir gitt som en av de siste notene. Man bør imidlertid heller presentere denne type informasjon i en av de første notene.

 

Når det gjelder avsetning for tap på fordringer, er dette diskutert tidligere i artikkelen. Det samme gjelder ukurans i varelageret. Det «røde flagget» knyttet til manglende avsetninger til garantier, reparasjoner etc. vil være at avsetningen avtar i prosent av inntektene (eller driftskostnadene). Det er viktig å sammenlikne med hva som er vanlig å avsette i bransjen, samt forstå hvilke forpliktelser som er vanlig å påta seg. Man bør også stille spørsmål ved virksomheter som rapporterer en høyere lønnsomhet (resultatgrad) enn sine konkurrenter og vurdere om forklaringen ligger i at avsetningene er for små. Mange regnskapsbrukere har dessuten en tendens til å fokusere på avsetninger som faktisk er gjort, men glemmer å stille spørsmål ved om det er noen som mangler i balansen? I så fall, vil resultatet være for høyt og egenkapitalen er overvurdert. Det må også nevnes at det er all grunn til å advare mot de som praktiserer å avsette mer enn det som forventes i fremtidige forpliktelser. Dette er for det første ikke tillatt. For det andre skaper dette skjulte reserver som på et senere tidspunkt kan misbrukes. Når skjulte reserver reverseres uten at det blir gitt tilstrekkelig god nok informasjon, vil dette kunne være forklaringen på at virksomheten tilsynelatende fremstår som mer lønnsom enn sine konkurrenter.

 

Med betingede utfall menes «enten eller hendelser». Hvis de inntreffer vil det medføre en utbetaling eller innbetaling for selskapet. Beløpet er som regel usikkert. Eksempler på slike forpliktelser er søksmål, miljøpålegg og fjernings- eller opprydningsforpliktelser. Det skal avsettes for slike forpliktelser hvis det er sannsynlighetsovervekt (mer enn 50 %) for at en usikker forpliktelse kommer til oppgjør. Det er også et krav om pålitelig måling. Dette åpner helt klart for skjønn. Dersom selskapets ledelse har «bestemt seg» for ikke å balanseføre, er det ofte vanskelig for andre å underbygge at dokumentasjonen som fremlegges ikke er i tråd med gjeldende regnskapsbestemmelser. Konsekvensen av å bli dømt i f.eks. en skattesak hvor det ikke er gjort noen avsetning kan være dramatiske. Det er også viktig å understreke at estimatene i forbindelse med balanseføring (gitt mer enn 50 % sannsynlighet), ikke nødvendigvis trenger å være forventingsrette. Dette kan skape ytterligere problemer med å forstå hva som er de reelle økonomiske konsekvensene hvis man blir dømt i en rettsak.

 

Pensjonsforpliktelser

Når et selskap har påtatt seg pensjonsforpliktelser, vil pensjonskostnadene påløpe samtidig med lønnskostnadene. Man skal balanseføre forpliktelsen med fradrag for midler som er avsatt for å dekke forpliktelsen. Det er imidlertid bare ytelsesbaserte pensjonsordninger som gir fremtidige forpliktelser. Ved innskuddsbaserte ordninger er det ikke selskapet som bærer risikoen. Utgangspunktet for å beregne pensjonsforpliktelsen vil være forventet verdi av pensjonen på pensjoneringstidspunktet. Den enkelte regnskapsperiode skal belastes med sin andel av nåverdien av forventet forpliktelse. I tillegg kommer en rentekostnad knyttet til pensjonsforpliktelsen ved begynnelsen av perioden som ikke er utbetalt. Pensjonskostnaden reduseres med avkastningen på eventuelle midler som er avsatt for å dekke forpliktelsen. Av denne beskrivelsen fremgår det at beregning av pensjonskostnad og pensjonsforpliktelse er beheftet med stor grad av skjønn. Beregningene bygger på en rekke forutsetninger. Man kan skille mellom aktuarmessige og økonomiske forutsetninger. Aktuarmessige forutsetninger er demografiske faktorer (dødelighet, uførhet mv.) og frivillig avgang mv., mens de økonomiske antakelsene er diskonteringsrente, forventet avkastning på pensjonsmidler, lønnsutvikling, regulering av løpende pensjon og regulering av folketrygdens grunnbeløp (G-regulering). 

 

Valg av forutsetninger kan ha stor betydning for balanseført verdi på pensjonsforpliktelsen. Veiledningen for pensjonsforutsetninger som blir utgitt av Norsk Regnskapsstiftelse (NRS) har medført at forskjellene i pensjonsforutsetninger har blitt mindre enn tidligere. Det «røde flagget» er knyttet til selskaper som bruker mer «snille» antakelser enn det som er anbefalt av NRS. Pensjonsforpliktelsen vil bli lavere enn ved bruk av forutsetningene som er anbefalt av NRS hvis man bruker en høyere diskonteringsrente, lavere lønnsutvikling og regulering av pensjonen, høyere G-regulering eller større avkastning på pensjonsmidlene. Merk at dette ikke betyr at vurderingene som er gjort er feil, men poenget er at det er viktig i slike tilfeller å utøve sunn skepsis. Det er for øvrig interessant å registrere at i doktorgradsavhandlingen til Kinserdal (2006) ble påvist at selskaper med svak egenkapital – systematisk bruker for «snille» pensjonsforutsetninger. Selv om det er grunn til å tro at dette problemet har blitt mindre de siste årene, underbygger dette resultatet likevel viktigheten av å være spesielt på vakt ovenfor selskaper som bruker «snillere» forutsetninger enn det som er anbefalt av NRS og samtidig har lønnsomhetsproblemer og svak egenkapital. Det er også interessant å merke seg at internasjonal forskning omkring pensjonsforutsetninger har påvist at analytikerne ikke godt nok har innarbeider endringer i pensjonsforutsetningene i sine prognoser. Dette underbygger hvor vanskelig det er å foreta en kvalifisert vurdering av pensjonsforpliktelsen. Til slutt må det nevnes at den såkalte «korridoren» har blitt fjernet fra internasjonale regnskapsregler. På den annen side gjelder bestemmelsen fortsatt etter god regnskapsskikk. Dette innebærer at man må huske å korrigere balanseført verdi for effekten av «korridoren» etter god regnskapsskikk. Dette beløpet går frem av pensjonsnoten, og kan være betydelig.

 

Utsatt skatt (fordel)

Et «rødt flagg» knyttet til utsatt skatt (fordel) er høy utsatt skatt eller lav utsatt skattefordel. Dette kan nemlig indikere at balanseført verdi av eiendeler er overvurdert eller gjeldsposter er undervurdert. Spesielt gjelder dette hvis den balanseførte utsatte skatten (fordelen) ikke reverseres over tid. Forklaringen på dette ligger i at skattemessige verdier stort sett er styrt av sjablongregler, mens verdiene som fremkommer i regnskapet er utsatt for skjønn som muliggjør at eiendeler overvurderes og gjeld undervurderes. Dersom selskapet ikke betaler skatt over tid, vil dette øke risikoen for at eiendeler er overvurdert og gjeld undervurdert. Til slutt må det nevnes at man bør være spesiell oppmerksom på selskaper som har vesentlig balanseført utsatt skattefordel og samtidig lønnsomhetsproblemer og svak egenkapital. Riktig nok krever balanseføring av utsatt skattefordel at visse forutsetninger er oppfylt, dog er det rom for skjønn knyttet til denne vurderingen. Spesielt skal man være på vakt ovenfor selskaper hvor utsatt skattefordel utgjør en vesentlig del av selskapets egenkapital. Dette er et «rødt flagg». Dersom virksomheten i tillegg har svak egenkapital og balanseført andre immaterielle eiendeler enn utsatt skattefordel, vil det være enda viktigere å være på vakt.

 

Avslutning

Det sentrale i denne artikkelen har vært å drøfte «røde flagg» knyttet til kostnader. Dette er interessant som følge av at de tall som vises i regnskapet er påvirket av regnskapsregler, valg av prinsipper og en rekke skjønnsmessige estimater. Enkelte vil muligens hevde at mer bruk av sjablongregler vil gjøre regnskapet mer relevant. På den annen side er det mulig at det blir mer objektivt, dog er det liten tvil om at mer bruk av sjablongregler vil gjøre regnskapet mindre relevant. På den annen side er det alltid viktig å vurdere regnskapskvaliteten på en kritisk måte, slik at man ikke blir ført bak lyset og fatter beslutninger på et feilaktig grunnlag. Dette kan være i forbindelse med verdsettelse eller at banker gir kreditt som de ellers ikke ville gitt hvis de var klar over at regnskapet var manipulert eller at regnskapsregler var tolket på en tvilsom måte. Spesielt bør man være oppmerksom på gjeld som ikke er balanseført – enten som følge av at regnskapsreglene ikke tillater balanseføring eller at den som avlegger regnskapet av ulike grunner ikke har foretatt en avsetning. Forpliktelser som ikke kan måles tilstrekkelig pålitelig eller er mindre enn 50 % sannsynlig skal ikke balanseføres. For denne typen forpliktelser kan virkningen være dramatisk for selskapet hvis de inntreffer. Nøkkelen for å danne seg en oppfatning av konsekvensen av slike ikke-balanseførte forpliktelser er notene, dog er disse i mange tilfeller ikke tilstrekkelige for å danne seg en kvalifisert oppfatning av de økonomiske konsekvensene hvis forholdet skulle bli et faktum.

 

Referanser

Bjørnenak, T.: Bidrags- eller selvkostkalkulasjon? Dagens kalkyledebatt i et historisk perspektiv, Beta nr. 2, 1994.

Gjesdal, F.: Resultatkvalitet anno 2003, Praktisk Økonomi og Finans, 2003.

Hamberg, M. og Beisland, L.-A.: Changes in the value relevance of goodwill accounting following the adoption of IFRS 3, Journal of International Accounting, Auditing and Taxation, 2014.

Heskestad, T.: Manipulering av inntekter og «røde flagg», Deloitte iFokus, 2014.

Horngren, C. T. og Sorter, G. H.: Asset Recognition and Economic Attributes – The Relevant Costing Approach. The Accounting Review, 1962.

Kinserdal, F.: Hvordan manipulere med regnskapet, Magma, 2014.

Kinserdal, F.: Accounting for and valuation of pensions in Norway, Doktorgradsavhandling NHH, 2006.

NOU 1995:30, Ny regnskapslov, 1995.

Palepu, K. G. Healy, P. M. og Peek, E.: Business Analysis and Valuation, Cenage Learning, 2013. 

Penman, S.: Financial Statement Analysis and Security Valuation, McGraw Hill, 2013

Schilit, H. M.: Financial Shenanigns – How to detect Accounting Gimmicks & Fraud in Financial Reports, 2010.

Var denne siden nyttig?