Klagevedtak om formuesverdi for næringsbygg

Den 24. januar 2024 fattet Skatteklagenemnda vedtak i sak (SKNS1-2024-1 – Stor avdeling) benevnt Fastsetting av formuesverdi for næringsbygg. Skattyter vant frem med klagen.

Skattyter drev med utleie av næringseiendom (kontorer, forretning og boliger). Selskapet sendte inn ny egenfastsetting for 2016, som bygde på en takst utarbeidet i mai 2018 samt noe tilleggsdokumentasjon innsendt senere. Skattekontoret motsatte seg endringen, noe som ble påklaget til Skatteklagenemnda.

Det viktigste fra klagevedtaket

• Skatteloven § 4-10 regulerer formuesverdien for fast eiendom. Utgangspunktet i 2016 var beregnet utleieverdi, men dersom denne oversteg 96 % av «eiendommens dokumenterte formuesverdi», kunne sistnevnte verdi legges til grunn som formuesverdi (sikkerhetsventil). En lignende regel finnes i dag i bestemmelsens syvende ledd.  Tvistepunktet i saken var hvilke krav som kan stilles til «eiendommens dokumenterte omsetningsverdi», herunder om senere takster kunne være relevante.

• Skattekontoret, med tilslutning fra sekretariatet, kom til at en takst som var utarbeidet 16 måneder etter årsslutt, ikke kunne oppfylle dokumentasjonskravet. Basert bl.a. på uttalelser i forarbeidene mente sekretariatet at takster bare kunne ha virkning fremover i tid. Sekretariatet mente også at tilleggsdokumentasjon som var blitt utarbeidet etter at anmodningen var sendt inn, heller ikke kunne tas i betraktning. Dette var basert på Finansdepartementets høringsutkastet datert 5. mai 2022 til någjeldende § 4-10-11 i skatteforskriften hvor det bl.a. fremgikk at «dokumentasjonen må eksistere og være tilgjengelig for fremvisning i det skattyter krever nedsettelse av formuesverdi». Innsendt dokumentasjon oppfylte derfor ikke dokumentasjonskravet i dagjeldende skattelov § 4-10 første ledd tredje punktum.

• Flertallet i Skatteklagenemnda var ikke enig med sekretariatet og ga den skattepliktige medhold. «Dokumentert omsetningsverdi» kunne ikke innebære annet enn at de vanlige beviskravene i skatteretten gjaldt. Videre mente flertallet at det ikke var rettskildemessig grunnlag for å innfortolke særskilte dokumentasjons- eller bevisavskjæringsregler, herunder en regel om at takster foretatt etter 1. juli i fastsettingsåret ikke kunne brukes som bevismoment. Flertallet la vekt på takstrapporten hvor det fremgikk at prisene hadde vært stabile de siste årene, samt tilleggsdokumentasjon som støttet rapporten. Resultatet fremstår som riktig, men det er et tankekors at to av medlemmene var enige med sekretariatet.

Avgjørelsen kan leses her.