Skjønnsfastsettelse innenfor APA-intervall

Den 20. september 2023 (nylig publisert) fattet Skatteklagenemnda vedtak i sak SKNS1-2023-57 benevnt Betydningen av en eksisterende bilateral forhåndsprisavtale (Advance Pricing Agreement (APA)) for skjønnsfastsettelsen av inntekten etter skatteloven. Klagen førte ikke frem.

Saken gjaldt vederlaget for hovedkontortjenester mellom nærstående parter. Skattekontoret hevdet det norske morselskapet skulle hatt et høyere vederlag for disse tjenestene. Uenighet om prising av hovedkontortjenester (ofte omtalt som «management services») er ikke uvanlig. Det interessante i denne saken knytter seg til skattemyndighetenes adgang til å justere prisingen innenfor et etablert armlengdeintervall.

Skattyter hadde beregnet vederlag for hovedkontortjenester ved å fakturere ut tilsvarende én prosent av datterselskapenes omsetning. Dette er ikke en vanlig prisingsmetode for slike tjenester, og følgelig hadde skattyter foretatt en analyse som viste hva tilsvarende kostpluss-tilnærmingen ville vært. Videre henviste skattyter til en forhåndsprisingsavtale («APA») mellom Norge og USA hvor det var avtalt internprising som «return on total costs» med marginintervall fra 4,9 prosent til 6,9 prosent. Omregningen av vederlaget for hovedkontortjenestene viste at marginen falt innenfor dette intervallet.

Skattekontoret mente at vederlaget for hovedkontortjenester burde benytte fem prosent påslag på kostnadene. Imidlertid var skattekontoret enig i at dersom internprisingsjusteringen medførte at det amerikanske selskapet kom utenfor armlengdeintervallet, som avtalt i APA-en, måtte den delen av justeringen reverseres. Så lenge det amerikanske selskapet havnet innenfor armlengdeintervallet, mente skattekontoret de hadde anledning til å foreta internprisingskorreksjoner basert på armlengdeprinsippet.

Skattekontoret fattet vedtak på bakgrunn av at korreksjonen var innenfor armlengdeintervallet, og skattyter klaget dette inn for Skatteklagenemda.

Det viktigste fra vedtaket

• Skatteklagenemnda fant at vederlag for hovedkontortjenester ikke var omfattet av APA-en i denne saken. Transaksjoner som var omfattet av APA-en («covered transactions»), listet ikke opp «administrative tjenester». I tillegg var skattyteren (norsk morselskap) ikke part i forhåndsprisingsavtalen; dette var inngått mellom det amerikanske selskapet og skattyters datterselskap i Norge. I alle tilfeller fant skatteklagenemnda at skattekontorets prisjusteringer ikke representerte en ny funksjon i forhold til partenes funksjoner, eiendeler eller risikoer som ble lagt til grunn til APA-en. Korreksjonen er kun en oppjustering av størrelsen på kostnaden slik at vederlaget blir armlengdes.

• Skatteklagenemnda mente APA-en ikke la begrensninger for skattekontorets korreksjon ved å henvise at forhåndsprisingsavtalen åpner for at amerikanske skattemyndigheter kunne foreta kontroll og nødvendige korrigeringer i kostnadsbasen, og at administrering av avtalen måtte kunne foretas på samme måte i Norge.

• Avgjørelsen i denne saken bærer preg av at Skatteklagenemnda fant at APA-en ikke var gjeldende for hovedkontortjenestene ytet av skattyter. Skattekontorets tilnærming er imidlertid mer problematisk, siden de foretar internprisingsjustering innenfor et armlengdeintervall (fra ett punkt i intervallet til et annet). Dette er i strid med OECDs retningslinjer for internprising hvor avsnitt 3.60 sier at ‘If the relevant condition of the controlled transaction (…) is within the arm’s length range, no adjustment should be made’. Skattytere bør kunne legge til grunn at et armlengdeintervall, avtalt mellom norske og amerikanske skattemyndigheter i en APA, anses som robust – og at hele intervallet kan anses som armlengdes. 

Avgjørelsen kan leses her.