Høyesterett med viktig dom innenfor statsstøtteregelverket 

Publisert: 2. oktober 2023

Kort om sakens faktum

Oslo kommune, ved Boligbygg Oslo KF, inngikk i 2016 avtale med Grønnegata 21 AS om kjøp av 16 andelsleiligheter og 9 garasjeplasser i Grønnegata 21 i Frogner bydel. Etter flere nyhetsoppslag i media året etter om at Boligbygg skal ha kjøpt en rekke eiendommer til overpris, ble Boligbyggs kjøp av til sammen 632 boenheter gransket av Deloitte AS. Etter flere verdivurderinger, varslet kommunen Grønnegata 21 AS om et krav om tilbakeføring av overpris etter støtteloven (1992) § 5. Vedtak om tilbakeføring på til sammen MNOK 13 (ekskl. renter) ble fattet 3. juni 2019.

Grønnegata 21 AS fikk medhold i både tingretten og lagmannsretten om at vedtaket den 3. juni 2019 var ugyldig, før saken ble behandlet i Høyesterett med dom 29. september 2023. Det sentrale temaet i saken var fortsatt om vedtaket var ugyldig eller ikke, men lagmannsrettens uttalelser om et manglende hjemmelsgrunnlag i norsk rett for å kreve tilbakeføring av ulovlig støtte i gjensidig bebyrdende kontrakter, medførte at saken fikk en ekstra prinsipiell betydning, hvor både staten, EFTAs overvåkningsorgan og KS – kommunesektorens organisasjon – avga muntlige eller skriftlige innlegg i saken. 

Høyesterett med flere viktige avklaringer

Høyesterett fastslår at vurderingen av hvorvidt Grønnegata 21 AS mottok en fordel etter EØS-avtalen artikkel 61(1) skal ta utgangspunkt i det tidspunktet da det offentlige «forpliktet seg til å gi støtte ved et ubetinget og rettslig bindende tilsagn» (premiss 60). Boligbygg hadde bare fullmakt til å inngå avtaler om kjøp der kjøpesummen ikke oversteg MNOK 50, hvor kjøpet av Grønnegata 21 utgjorde til sammen MNOK 70. I tillegg var Boligbyggs representant begrenset av en fullmakt på inntil MNOK 15.

På grunn av overskridelsen av fullmaktene, slår Høyesterett fast at avtalens gyldighet betinget samtykke fra bystyret. Slikt samtykke forelå ikke hverken på det tidspunktet avtalen ble inngått (23. juni 2016) eller signert (19. desember 2016). Ettersom Oslo kommunes vedtak om tilbakeføring la til grunn at støtten ble gitt den 23. juni 2016, konkluderer Høyesterett med at vedtaket bygger på uriktig rettsanvendelse og dermed var ugyldig (premiss 70-71).

I et grundig obiter dictum går Høyesterett videre inn på hvordan støtten skulle ha blitt tilbakeført. Spørsmålet som ble problematisert av lagmannsretten gikk på hvorvidt daværende støttelov § 5 (erstattet av dagens støtteprosesslov § 12) ga hjemmel for å innkreve støtte ved gjensidige bebyrdende avtaler, altså ved avtaler hvor den ene ytelsen er ubalansert (mer eller mindre verdt) enn motytelsen. Oslo kommune anførte at tilbakeføring skal skje ved at selve støttebeløpet tilbakeføres, mens Grønnegata 21 AS anførte at tilbakeføring skal skje ved at kontraktsytelsene tilbakeføres i sin helhet (restitusjon). 

Høyesterett kommer deretter med flere viktige avklaringer. For det første konstaterer Høyesterett at det er selve støttebeløpet som skal tilbakeføres, med henvisning til det EØS-rettslige kravet om effektiv håndhevelse av reglene om ulovlig støtte. Dette innebærer at overskytende eller underskytende i et gjensidig avtaleforhold kan kreves tilbakeført ved brudd på statsstøttereglene, herunder iverksettelsesforbudet. 

For det andre uttaler Høyesterett at slik tilbakeføring kan skje uten at dette umiddelbart får følger for kontraktsforpliktelsene, altså at avtalen i utgangspunktet for øvrig består. For det tredje anser Høyesterett restitusjon av kontraktsytelsene kun som aktuelt der slik restitusjon er like egnet og effektiv som tilbakeføring av selve støtteelementet. Høyesterett legger for øvrig til at den samme forståelsen må legges til grunn for støtteprosessloven § 12 (nåværende lov). 

Hvilken betydning får saken fremover?

Høyesteretts avgjørelse i Boligbygg-saken får etter vår vurdering flere viktige konsekvenser. Utover klargjøringen av fremgangsmåten ved tilbakeføring av ulovlig støtte, som i seg selv er en velkommen presisering av gjeldende rett, illustrerer avgjørelsen en risiko for private parter når det inngås avtaler med det offentlige. Innenfor rammene av støtteprosessloven løper private parter en viss risiko for at ulovlige støtteelementer må tilbakeføres flere år etter at avtalen inngås.

Videre viser avgjørelsen at saksbehandlingsfeil hos kommuner eller andre offentlige organer kan medføre at tilbakeføringskrav går tapt. Dette er uheldig både av hensyn til det offentlige og påståtte støttemottakere som må gjennom en langvarig prosess før kravets godhet avklares. Vi forventer at dommen vil gi ytterligere insentiv for flere tvister mellom støttegivere og støttemottakere i årene som kommer.